Ikke helt i synk

OSLO 
Fotogalleriet 
Vårutstillingen 2024 
Arrangert av Forbundet Frie Fotografer 
Juryert av Ingrid Eggen (juryleder), Tobias Liljedahl og Yanir Shani. 
Medvirkende: Øistein Sæthren Dahle, Jason Havneraas, Kjetil Berge & Signe Holm, Maren Dagny Juell, Magnus B. Bjørlo Lysbakken, Katharine MacDaid, Duy Nguyen, Signe Rosenlund-Hauglid, Ulla Schildt og Mark Walker 
Utstillingen står til 30. juni 

Vårutstillingen 2024 starter utenfor Fotogalleriet. Et av husene i Signe Rosenlund-Hauglids installasjon til filmen Det finnes ingen naboer her lenger kan ses fra gata, boligblokken lyser opp den allerede svært lyse juninatten. I filmen leser boligaktivist Hanna Asefaw sitt dikt Sannergata 32 om sin barndomsblokk på Grünerløkka, som nå er kjøpt opp av Ivar Tollefsen og omgjort til dyre utleieboliger under boligfirmaet Heimstaden. Ingen får et eget hjem om boligpolitikken fortsetter å utvikles på denne måten er budskapet, men skjebnene som skildres kjennes like viktige. De vilt barnlige dukkehusene gjør stemningen lettere i det som fortelles. I blokka bodde «de som livet hadde gjort slitne» ifølge diktet, og jeg tenker mye på gutten som bor hos sin bestemor siden faren er borte, og på hvordan det går med Asefaws venninne Anine, hvis far lever, men som ikke får komme inn i hjemmet lenger. 

Duy Nguyens film «Ageing as a Reference», installert på en Kindle-skjerm og montert inn i en hvit gipsinstallasjon på den like hvite hjørneveggen, viser et selvportrett som gjennomgår en aldringsprosess – vi ser det gjennom bildene som skifter på skjermen. Ingen i Nguyens familie har levd til de var 70 år. Nguyen leter etter svar på hvorfor det er slik, og undersøker samtidig om levealderen til asiatiske flyktninger generelt er lavere enn for etniske nordmenn. Filmer på slike nettbrett får sin helt egen kornete kvalitet, som en MMS så ut i tiden før iPhonen, og blir et eksempel på hvor fort alt endrer seg, både for mennesket og teknologien i seg selv. 

Videoen som en slags rød tråd 
Denne årlige «lillesøsteren» til Høstutstillingen er, som den, også kunstnerjuryert og basert på åpen innsendelse. Formålet med den er å vise kamerabasert kunst som er representativ for dagens samtidskunstnere. Den aktuelle utgaven inneholder verk fra elleve kunstnere, valgt noe tilfeldig slik jeg forstår katalogteksten: «Ved første øyekast er det ingen åpenbar dialog mellom verkene, men snarere en friksjon som evner å engasjere hele sanseapparatet.» Det er heller ingen skilt med navn på kunstner og tittel på verk i utstillingen. Hvor kommer denne aversjonen mot navn og titler fra? Jeg ser Vårutstillingen sammen med en representant fra forbundet, som forsikrer at et oversiktskart er på vei. I mellomtiden kan man benytte seg av katalogen. 

Tre av kunstnerne viser rene fotografiske bidrag: Ulla Schildt er inkludert med verk fra ulike serier. Øistein Sæthren Dahle stiller ut to store analoge prints, og Mark Walkers bidrag er tredelt: en bildeserie, en skulptur og en fanzine. Video ser ut til å være en slags rød tråd denne gangen, og det er bemerkelsesverdig at det er inkludert hele seks bidrag. Blant dem er den 30 minutter lange filmen Se av Magnus Lysbakken, og Maren Dagny Juells svært vittige og poengterte film Human Resource the Musical.  

Innerst i lokalet, der det tidligere var bibliotek, vises to ulike verk, adskilt av et teppe. Det ene er Katharine Macdaids film The Fireweed Turns. Filmen er bygget opp av stillbilder fra et sted kunstneren opplevde i barndommen, med en voiceover som sier ting som: «A woman set off alone, she’s searching for something.» Det er lett å la seg drive med i denne letingen etter noe uklart. Stillbildene er vakre, fortellingene vi hører er fragmentariske, og nynningen i bakgrunnen er meditativ. Installeringen forstyrres noe av at lyden fra verket utenfor blander seg inn. Filmen kunne ses med øretelefoner, men det ville kanskje svekke den fragmentariske opplevelsen. 

Verdig vinner 
Tiden vi lever i reflekteres i verket Bad Words av trioen Jason Havneraas, Kjetil Berge og Signe Holm. De to førstnevnte har samarbeidet flere ganger tidligere, og denne gangen er Signe Holm med på manus. Med bakgrunn i Berges deltakelse i en badmintonklubb i London, har de nå flyttet spillet til den norske vinterfjellheimen. Handlingen er lagt til en fiktiv militærbase, og det ser iskaldt ut i det kritthvite snølandskapet hvor to spillere gjør sitt beste med fjærballen. 

«What am I doing here», mumler den ene spilleren til seg selv, og jeg skjønner ham godt. Ikke overraskende er «fuck» et ord som jevnlig dukker opp. Dette verket diskuterer både velvære og eksistensiell angst i all sin enkelhet. Vakkert installert med en stor skjerm i det innerste rommet spiller alt sammen. 

Forbundet, som fyller femti i år, har arrangert Vårutstillingen siden 1976. I de seneste årene har BKHs Fotokunstpris blitt delt ut til det verket som anses som mest betydningsfullt på årets utstilling. Bad Words er en verdig vinner denne gangen. Med dette, og noen andre sterke enkeltbidrag, blir også denne utgaven viktig å få med seg.