Hvem ser på hvem?

Saken er oppdatert 1. mars 12.00

Lillestrøm
NITJA Senter for samtidskunst
The Matrix of Power
Tonje Bøe Birkeland
Paulina Tamara Cid
Jeannette Ehlers
Linda Bournane Engelberth
Nayara Leite & Kaeto Sweeney
Hanne Rivrud
Hamid Waheed

Kuratorer: 
Monica Holmen og Una Ulrikke Lund Hanssen
Utstillingen står til 7. april

Hvordan kan man bestemme over hvordan andre betrakter en selv? Hvordan kan man tåle å bli observert? I møte med serien Undress, looking at a queer woman undressing av fotografen Paulina Tamara Cid, er dette spørsmål som melder seg umiddelbart. Cids serie er en slags omskrivning av den britiske kunstneren Jemima Stehlis fotoserie Strip (2000) der Stehli instruerte ulike mannlige kunstkritikere til å ta bilder av henne mens hun kledde av seg. I Cids serie handler det på sin side om hvordan ulike kvinner ser på en skeiv kvinne som gjør det samme. Denne serien er veldig lik Stehlis, og Cid kunne med hell ha forsøkt å tilføre konseptet noe nytt.  Undress, looking at a queer woman undressing er det første publikum møter i den store kunstinstitusjonen på Lillestrøm hvor kunsten på mange måter har fått det minste, og vanskeligste rommet å spille med.

Andres blikk
Blikkets makt behandles også i videoinstallasjonen Black is a beautiful word I & I av Jeannette Ehlers. Her møter syv melaninrike kvinner fra nåtiden fortidens blikk i fotografiet av Sarah som var hushjelp på øya St Croix, en av de tidligere dansk-vestindiske koloniene. Egenrådige blikk gjenkjennes også i de nonbinære personene som Linda Bournane Engelberth har portrettert i serien Outside the Binary. Og hos Tonje Bøe Birkelands selvportretter i serien The Characters, der hun iscenesetter seg selv som ulike kvinnelige oppdagere foran vakre fjellandskap verden over. Prosjektet, som Birkeland har arbeidet med siden 2008, handler om å få inkludert flere kvinner inn i historien over kjente oppdagere.

Et felles trekk ved nevnte arbeider handler om hvordan man kan eie sin egen representasjon. Jeg tenker på Judith Butlers sitat som brukes om utstillingen: «To operate within the matrix of power is not the same as to replicate uncritically relations of domination.»  Røft oversatt sier Butler at det å operere innenfor maktens matrise ikke er det samme som å ukritisk kopiere dominansforhold. Kvinnene til Ehlers, de nonbinære og Birkelands oppdagere, viser oss hvordan man kan bevege seg utenfor de satte rammene som samfunnet ønsker å plassere oss i.

Ensom flyger
Til videoinstallasjonen Scenes for Men – Or The Sound of Their Solitude, 2018-2024, har Hanne Rivrud invitert mannlige komponister til å skape musikk som er inspirert av spørsmålet: Hva er lyden av din ensomhet? I installasjonen viser hun fire ulike filmer ledsaget av musikk. Det blir egentlig tre for mange for denne anmelderen – det er for mye informasjon som skal dekodes. Den ene filmen med en ensom pilot som lager løkker i himmelen med sitt akrobatfly, fungerer som helhet best. De andre filmene er av en slik art at de kun stjeler oppmerksomheten fra de nyskrevne komposisjonene.

Vi trenger woke
Det er også litt for mye – og uklar – informasjon i den skulpturelle videoinstallasjonen The Demise of Everything Good av Nayara Leite & Kaeto Sweeney. Her ser vi transkjønnede Rebecca Reich skate utenfor Gulating lagmannsrett i én film, og en hånd som holder rytmen ved å banke i dommerklubben i en annen. Et av spørsmålene i filmen: «Hvorfor er powerful people så redde for cancel culture?» - er imidlertid svært betimelig. Nesten ukentlig erklærer kommentatorer i norske aviser at woke er over. Gjennom The Demise of Everything Good forsøker kunstnerne å vise oss hvorfor vi fortsatt trenger woke, men også i dette verket blir det for mange løse tråder.

Bryte med sosiale normer
Den mer abstrakte videoen Transluminal av Hamid Waheed [red. se bildet over] fungerer bedre i så måte. Vi ser et kjøkkenbord plassert foran et vindu og en balkongdør. Flere mennesker kommer og går, sitter litt ved bordet, lener hodet på hverandres skuldre, eller ser ut i luften. Vi ser en form for iscenesettelse av dagen etter terrorangrepet på London. Det er filmet med 16mm, og det ufokuserte og flimrete er ifølge kunstneren med for å «understreke retten til å ikke bli sett, og dermed retten til å unngå å analyseres og kritiseres.» Det utydelige gir større rom til å reflektere over hva det vil si å eie sitt eget blikk. På veggen kan man lese en diktstrofe på urdu som ifølge kunstneren peker mot retten til å ikke være gjenstand for det undersøkende blikkets makt.

Vi må selvsagt fortsette å stille spørsmål ved gamle etablerte sosiale normer, og selv ta styring over hvordan vi vil representeres. Jeg skulle ønske at dette «budskapet» kom enda bedre frem hos flere av kunstnerne i den aktuelle utstillingen på NITJA.

NB
Jeannette Ehlers var en av kunstnerne i utstillingen Søsterskap til Les Rencontres d’Aerles i 2023 som Nina Strand var med-kurator for. Strand kuraterte de norske kunstnerne i samarbeid med Susanne Østby Sæther, mens det var den danske kuratoren som sto for inkluderingen av Ehlers.