Foreldrearven

UKS
Damir Avdagić
Prijenos (Overføring)
Utstillingen står til 7. april

I midten av i søylesalen til UKS står en stor skjerm som viser tre ulike personer som snakker. Fra høyttalerne plassert rundt i rommet hører man både det de sier, samt en annen stemme. De som snakker har på seg headsets, og man skjønner at det er stemmen de hører på som trenger igjennom. Jeg setter meg på benken og tar inn hele den skulpturelle installasjonen som utgjør Prijenos (Overføring). Filmen på skjermen viser tre barn som simultantolker det deres mor har lest inn på forhånd. Ved siden av skjermen står det en lydisolert boks med et vindu hvor vi kan se en mikrofon. På den andre siden ser man et forlatt filmsett. En kontorstol og et stativ med en mikrofon står på en hvit bakgrunn. Dette er scenen hvor de tre vi møter i filmen - Arma, Kenan og Maja - satt med sine mødre på øret og gjengav den historiene de fortalte dem tiden før, under og etter Jugoslaviakrigene.

Bevisst redigering
Azra Husanović, Nermina Nović og Slavia Dzalić kom til Norge med sine små barn på 90-tallet. Avdagić brukte mange timer på å intervjue disse tre mødrene om deres historie fra det tidligere Jugoslavia. Intervjuobjektene snakker bosnisk, kroatisk og serbisk, og deres barn gjenforteller på tre forskjellige norske dialekter. En annen versjon av vitnesbyrd i kunsten vises for tiden i Ayman Alazraqs utstilling The Lost Tapes of a Peoples’ Tribunal, 1982 på Fotogalleriet. Med fjorten uredigerte timer med opptak om massakrene i de palestinske flyktningsleirene Sabra og Shatila, viser Alarzaq helheten av et glemt arkiv. Avdagićs intervjuer er redigert kraftig ned. Dette blir det bare bedre av. Avdagić klarer kunststykket det er å inkludere 80 års historie på en knapp halvtime.

Forutseende foreldre
Mødrene snakker om traumet fra krigen og flukten, men jeg opplever at de også forteller om håpet og kjærligheten for det de forlater. Novićs historie blir værende i sinnet etter at jeg har sett utstillingen. Hun forteller at hun er født i Sarajevo, og forstår hva som skjer når hun skal forlate byen med lille Kenan. Han gjengir hvordan hun ber sin mann om å ta en siste runde gjennom sentrum, hun vet at hun mest sannsynlig ikke kommer tilbake. Han mener det ikke er trygt, men at situasjonen i landet ikke er så alvorlig som hun tror. Hun forteller at hun gråt fra hun forlot leiligheten sin i Sarajevo til de kom frem til leiligheten i Skopje, Makedonia. Sønnen blir synlig rørt flere ganger mens han forteller hennes historie.

En slags forskning
Avdagić er født i Banja Luka, Bosnia-Hercegovina, og har selv vokst opp med denne arven. Hans kunstnerskap kretser rundt hans families historie og minner fra det tidligere Jugoslavia. Avdagić kaller kunsten sin for forskning og har sagt at han holder fast til han ikke har flere spørsmål. I hans tidligere verk finnes det også gjenfortellinger som denne – fra en generasjon til en annen – hvor formålet er å reflektere over hvordan fortiden gir ekko i nåtiden. Den makedoniske poeten Lidja Dimkovska har beskrevet sin foreldre-generasjon som en tapt generasjon av nomader i Europa som prøver å finne en plass for seg selv. Grepet Avdagić gjør i denne utstillingen, ved å ikke vise mødrene, men kun vise den lydisolerte boksen, fungerer godt. Jeg ser det som en kommentar på at mødrene føler seg usynlige eller fremmede i Norge. Avdagić gir dem både en mikrofon og en vakker scene.