Hva er bedre enn virkeligheten?

New York
Whitney Museum of American Art
Whitney Biennial 2024: Even Better Than the Real Thing
Utstillingen står til 11. august

Amerikas kollaps
Når jeg går inn i den første utstillingssalen, overhører jeg et skuffet par som er på vei ut. De hadde håpet å se nye kunstnere de ikke kjente til. Mannen sukker og sier: «Det er jo det jeg kom hele veien hit for.» Det første jeg legger merke til er en skulptur av Det hvite hus som kollapser. Skulpturen, laget av Kiyan Williams og plassert på en av museets takterrasser, er spesielt laget for biennalen. Verket med tittelen Ruins of Empire II or The Earth Swallows the Master's House viser nordsiden av huset som synker ned i jorden med et amerikansk flagg på toppen. Skulpturen er ment å diskutere klimakrisen og den allerede pågående politiske krisen i USA. Kunstneren selv beskriver situasjonen som svært destabilisert, der de grunnleggende mytene landet forteller om seg selv er i ferd med å revne. Williams har også plassert en skulptur med tittel Statue of Freedom på den andre siden av terrassen, som en observatør av det politiske fallet. Den forestiller Marsha P. Johnson, en profilert transaktivist ifølge kunstneren. Målet med denne er å vekke en følelse av fremtidsoptimisme. Jeg er dog usikker på om sammenbruddet av det politiske hjertet i USA vil gi publikum håp.

Jorden er også viktig i Dionne Lees videoverk Challenger Deep, hvor Lee går gjennom en overgrodd åker med gamle ønskekvister i hendene på jakt etter vann. Vi ser bare hendene hennes. Ifølge Lee handler verket om at overlevelse kommer fra en kombinasjon av praktisk kunnskap og troen på det ukjente. Kanskje er det i det ukjente vi kan finne det virkelige, som veggteksten antyder. Dette verket fra 2019 var kanskje en skuffelse for paret som lette etter det helt nye, men inkluderingen og samspillet fungerer bra.

Et annet verk, Nikita Gales TEMPO RUBATO (STOLEN TIME), fokuserer på det usynlige, følelsesmessige arbeidet som ligger bak å fremføre musikk, representert kun ved lyden av flygelets mekanikk. Da jeg var der hørte jeg mest lyden fra sikkerhetsvaktenes walkie-talkier, noe som egentlig utvidet kunstopplevelsen. Inkluderingen av det usynlige arbeidet som utføres i den ni etasjer høye bygningen ga mening.

Om å forstå hva som er virkelig
Det virker som om den kuratoriske røde tråden er det viktigste for denne utgaven. Biennalen, som har funnet sted siden 1932, er kjent for å være en plattform for ny amerikansk samtidskunst. Mange kunstnere som har deltatt i tidligere utgaver ser på deltakelsen som starten på sin karriere. Denne eldste mønstringen av samtidskunst i USA ble igangsatt av museets grunnlegger, Gertrude Vanderbilt Whitney, og i år består den av verk fra 71 kunstnere og kunstnerkollektiver, samt et omfattende film- og performanceprogram. Den er kuratert av Chrissie Iles og Meg Onli som skriver i introduksjonen at utstillingens undertittel «anerkjenner at kunstig intelligens kompliserer vår forståelse av virkeligheten, og at kjønn- og autentisitetsretorikk brukes politisk og juridisk for å opprettholde transfobi og begrense kroppslig autonomi.»

Kuratorene har valgt kunstnere som utforsker temaer knyttet til undertrykkelse basert på kjønn, rase og funksjonsevne. Det er kanskje derfor svært etablerte kunstnere som Isaac Julien inkluderes, med filmen Once Again ... ... (Statues Never Die). Den handler om filosofen Alain Locke som oppfordret medlemmer av den afrikanske diasporaen til å omfavne afrikansk kunst for å gjenopprette sin kulturarv.

Og for eksempel Sharon Hayes, med videoen Ricerce: four. Mens jeg er der sitter tre mennesker i en halvsirkel av stoler og en benk foran skjermen. Videoen er den siste i en serie der deltakere fra ulike amerikanske byer blir invitert til å reflektere høyt om spørsmål knyttet til seksualitet og kjønn. Serien og ideen er en hyllest til den italienske regissøren Pier Paolo Pasolini som på 60-tallet reiste rundt og intervjuet italienere om sex og seksualitet. I denne filmen har tre grupper fra LGBTQIA-kollektivet blitt spurt om deres syn på livet, identitet og kjærlighet. Hayes' verk utforsker også betydningen av å samles nå, etter pandemien, i slike samtalegrupper. Mens jeg sitter der, forventer jeg nesten at noen av de andre vil dele sine egne tanker, men de er bare publikum, som meg.

Et harmonisk kor
Mens jeg beveger meg gjennom etasjene i det store museet, tenker jeg på undertittelen som biennalen deler med den kjente sangen av U2. Forsanger Bono har forklart at sangen reflekterte tiden bandet levde i, da folk ikke lenger var på utkikk etter sannheten, men etter umiddelbar tilfredsstillelse. På biennalen presenteres sannheten – eller historien – slik den burde se ut. Som i videoverket A Plot A Scandal av Ligia Lewis. Det handler om hevn, og utforsker hva hevn smaker som, om det har en lukt eller en lyd. Verket tar opp historier som er vanskelige å fortelle, om England og Frankrikes kolonier og Code Noir, den kubanske kunstneren José Antonio Aponte, Lewis' egen tippoldemor Lolón Zapata og voodoo-dans. En usynlig voice-over snakker mens ulike scener med to skuespillere utspiller seg. Jeg reflekterer over den siste setningen i filmen: «heldigvis dør ikke spøkelser så lett,» i lang tid etterpå.

Lewis er sitert av kuratorene i innledningsteksten, hun mener kunstnerne i biennalen er som et dissonant kor med distinkte og ulike stemmer. Selv om dissonant vanligvis beskriver noe uharmonisk, opplever jeg det motsatte. Jeg er heller ikke enig med det skuffede paret jeg overhørte på vei inn. Det unike med biennalen er kurateringen og dialogen mellom verkene i salene. Så får det heller være at eldre verk og velkjente kunstnere inkluderes i det som skal være en plattform for det helt nye. 

Les mer om Whitney-biennalen 2024 her.