Maleri mellom bombastisk påstand og uavklart fortelling

OSLO
Katrine Giæver
Wrapping Yellow, Blue and Black
Galleri Riis
Står til 18. mai

Katrine Giævers utstilling på Galleri Riis ser på ett plan ut til å respondere på trekk ved 2010-åras abstrakte maleri. Det umiddelbare blikkfanget i Wrapping Yellow, Blue and Black er tre store lerretsflak som dominerer i hvert av galleriets hovedrom. Lerretsstoffet er bearbeidet røft – brettet, vridd og innsatt med tekstilfarge i gjentatte omganger – fram til et punkt hvor den fargemettede, stivnede bomullen får et skulpturelt, relieff-aktig preg. Lerretene er montert hengende i tau fra taket – som det veldige Dune som brer seg ned og ut over gulvet som et oransje fossefall, eller det arkaisk og eterisk svevende, blå Sleepless Blue ­– eller som det svarte og rødskimrende Black and Blue, spent opp med stramme strikkestropper fra kroker i gulv, vegger og tak, som en skråstilt trampoline. Kaster man seg ufortrødent mot denne, blir man tilsynelatende like snart sendt resolutt til gulvet.

Monteringen av «lerretsskulpturene» griper inn i rommet og arkitekturen med estetisk autoritet. Effekten er på samme tid visuelt ansporende og over-the-top, og truer med å fullstendig overdøve de langt mer stillferdige, mer konvensjonelle fargearbeidene, i dette tilfellet utført som malerier i voks og pigment, som Giæver hittil har gjort seg kjent for. 

Motsetninger i materialet
Sistnevnte er framført som en serie variasjoner over en formel der ulike pigmentblandinger i varm bivoks og gummiharpiks helles over trepaneler og slik skaper motiver av organiske, avrundede former. Voksen danner en glatt og innbydende, myk stofflighet i det ellers formalistiske fargespillet som preger denne serien. Det gråsvarte Gray Garden gjør sterkest inntrykk med sin mer dystre framtoning, der flaten får karakter av slitt lær og tørr, nattemørk ørkensand.

I Red Pound og Green Pound gjør Giæver også bruk av glassklar epoksy, utført i en lignende helleteknikk, der resultatet trekker enda mer mot perfeksjonert, speilende overflate. Det ligger en kime til en motsetning i materialet og virkningen her, mellom tiltrekning og, om ikke avsky, så i alle fall en opplevelse av tvetydighet i samme materiale. Epoksy forbinder man gjerne med mild risiko i behandlingen. Når den så har stivnet, blank og polert slik som her, kan den også assosiere til en seig væske eller slimet hinne, til noe kroppslig og abjekt.

Ny og gammel abstraksjon
Lerretsarbeidene slår derimot mer umiddelbart fra seg. 63-årige Giæver har holdt på for lenge til å uten videre kunne knyttes til 2010-åras ny-abstraksjon i maleriet. De tre skulpturelle innslagene i Wrapping Yellow, Blue and Black opptrer like fullt med en scenografisk regi som knytter an til romlige og formale løsninger på maleriske problemstillinger som virker kjent. Utstillinger av yngre kunstnere som Apichaya Wanthiang på Galleri Brandstrup i 2021 eller Ragna Bleys Stranger’s Eye på Kunstnernes Hus viste begge en ambisjon om å gjøre maleriet delaktig i romlige og teatrale konstruksjoner og slik oppfordre til en mer bevegelig og aktiv betrakterrolle.

I den sammenhengen kunne man også nevne en kunstner som Marit Rolands langvarige arbeid med tegning og papirmaterialet som skulpturelt materiale, eller Ann Iren Buans store hengende former i pastellkritt og papir, som begge bærer referanser til en eldre, postminimalistisk abstrakt tradisjon og kunstnere som amerikanske Eva Hesse og Robert Morris.

I Giævers tilfelle strever denne iscenesettelsen med å finne en konstruktiv balanse med utstillingens øvrige fortelling. Motsetningen mellom en statisk og en dynamisk betraktning, mellom flatt bilde og romlig installasjon, etterlater slik en uavklart åpen problemstilling. Lerretsskulpturene tilbyr likevel en bombastisk tilstedeværelse som løfter fram stoffets og fargens fortellende kraft og mulighet.