Solid samling, skjematisk presentasjon

Utsikt over Lillehammer kunstmuseums for anledning fargekodete utstillingssaler. Foto: Arve Rød

Lillehammer kunstmuseum kan briske seg med en av landets mest severdige kunstsamlinger.  Museets nypresentasjon gir glimt av fine siktlinjer gjennom et forutsigbart og konvensjonelt oppsett.

LILLEHAMMER
Lillehammer kunstmuseum
Yndlinger og overraskelser
Samlingsutstilling som vises gjennom hele året

Oplandia senter for samtidskunst
Borgny Svalastog
En liten utstilling om å komme hjem
Daniela Bergschneider
Aerial
Utstillingene ble vist i perioden 19. januar – 3. mars

– Dette er vårt DNA, uttalte direktør Nils Ohlsen til lokalavisa på Lillehammer i forbindelse med nypresentasjonen av samlingen. DNA er arvestoff og noe som overføres fra en generasjon til den neste. Uten å legge altfor mye i metaforbruken, er det ingen overraskelse at Yndlinger og overraskelser legger til grunn en konvensjonell kunsthistorisk diskurs i behandlingen av det forelagte materialet.

Det betyr ikke nødvendigvis dårlig. Lillehammer kunstmuseum har mer enn nok «yndlinger» blant de rundt 200 utvalgte fra et lager på nærmere 2000 verk til at et besøk hit bør være en kunstfaglig forpliktelse.

Overraskelsene får man på detaljnivå. For eksempel har museet gått til anskaffelse av Matias Faldbakkens omfangsrike, men både i form og innhold, utfordrende installasjon Fuel Sculpture #2 (2014). Opphopningen av bensinkanner og trakter, og betongavstøpninger av slike, er ikke umiddelbart tilgjengelig verken for innsidepublikummet eller den alminnelige museumsgjenger i Lillehammer.

Matias Faldbakkens Fuel Sculpture #2 breier seg ut foran Dag Erik Elgins maleriske meditasjoner over impresjonisten Edouard Manets blomstermotiver i Flowers of Evil. Foto: Arve Rød

Anti-estetikk og nasjonalromantikk
Faldbakkens verk er på en og samme tid avvisende og forlokkende – hva kan hensikten være? – i sin lakonisk-prosaiske omgang med materialer og skaperakt. Da verket første gang ble vist på STANDARD (OSLO), omtalte galleriet bruken av readymades i form av slike beholdere som en måte å identifisere et «én til én-forhold mellom ide, utførelse og resultat». Fuel Skulpture opptrer nærmest som en anti-estetisk betenkning over kunstnerisk motiv og prosess, og byr seg ikke påtrengende billig fram for innlevelse eller fortolkning.

Faldbakkens verk har fått selskap av blant annet maleriserier av Mari Slaattelid, Fredrik Værslev og Dag Erik Elgin, i et rom med tittel Norsk kunst i dag. Det er trettende og siste rommet i en, i all hovedsak, kronologisk gjennomgang som ganske programmatisk starter med «oppdagelsen» av naturen, nasjonalromantikk og 1800-tallets nasjonsbygging. Videre innover i museets for anledningen fargekodete interiør følger kurateringen det opplagte sporet, med overskrifter som Fascinasjon for den ytre virkeligheten, 1880-årene; Vendingen mot det indre, 1890-årene; Et nytt språk om etterkrigskunst og den lokale storheten Jakob Weidemann, og Norsk fotografi i dag.

Blant de prominente nordiske innslag i Yndlinger og overraskelser er Akseli Gallen-Kallelas Vårnatt (1914) og August Strindbergs Bølgen (1901), begge deponert til museet av Sparebankstiftelsen DNB.

Kunsthistorisk leksikon
Yndlinger og overraskelser legger for dagen kunstverk, stilarter og bevegelser etter dette skjematiske oppsettet, nærmest som illustrasjoner fra en leksikonartikkel om norsk kunsthistorie – med nordiske innstikk som Carl Larsson, August Strindberg og den, i norsk sammenheng lite sette, finske «nasjonalmaleren» Akseli Gallen-Kallela.

For en utstilling som skal stå i mange år, og være til bruk i undervisningsøyemed og folkeopplysning i vid dannelsesforstand, er naturligvis ikke de største kuratoriske eksperimentene å vente. Det kunne likevel lettet opplevelsen av forutsigbarhet og repetisjon av en så alt for kjent fortelling, om verkene kunne kontekstualiseres også i andre lesninger enn kalender og epoke.

Det trenger ikke bety at «postmoderne tsunamier» skal skylle over kunst-Innlandet, å ville se for eksempel Faldbakkens appropriasjoner og spill med innside og utside, beholder og beholdning som et innspill og mellomlegg i utstillingens framstilling av det seine 1800-tallets «ytre» og «indre» virkelighet. Det er vel en potensiell politisk-filosofisk konfliktlinje også i dag, hvor det kan være utfordring nok å lokalisere hvor denne virkeligheten slutter og hvor medieringen av den begynner.

Fra rommet Ansiktet vårt. Sigri Welhavens byste Portrett av en døende mann, 1911, foran portretter av blant andre Bendik Riis, Johanne Hansen-Krone og Eilif Pettersen. Foto: Arve Rød

Mer tematiske og formalistiske krysningspunkter over tid og rom gir utstillingen riktignok under en overskrift som Ansiktet vårt. Den kuratoriske motivasjonen og tituleringen av dette rommet oppleves likevel, diskursivt sett, i slappeste laget, tross fine kontrafeier i Eilif Pettersens virtuose selvportrett fra 1874 mot Helene Schjerfbecks tilsvarende fra 1942, Johanne Hansen-Krones Dobbeltportrett med blått øre (2003) og Bendik Riis’ Mannsportrett fra 1940-årene.

På motsatt hold gir organiseringen av materialet i glimt fine siktlinjer rommene imellom, der for eksempel Hans Gudes stormfulle Nødhavn (1880) plutselig traverserer inn i skulderhøyde ved siden av Tom Sandbergs magiske svart-hvite røyksky Untitled (røyk over bok) fra 2007.

Hans Gude, Nødhavn (1880) i forgrunnen mot Tom Sandbergs fotografi Untitled (røyk over bok) fra 2007. Bildet også på forsiden. Foto: Arve Rød

Rike donasjoner
Også det lokalt betingede Lillehammer – kunstmotiv og kunstnerby varter opp med smått overraskende sammenstillinger, som Per Kirkebys gouachemotiver fra Mysusæter, hvor den danske storheten hadde hytte, tett opptil Reidun Tordhols Vintersol. 93-årige Tordhol har akkurat nå utstilling på Galleri Dobloug i Oslo. Gallerieier Jon Dobloug er selv en betydelig samler, og har forært en rik mengde samtidskunst til Lillehammer kunstmuseum. Det gjorde også i sin tid samfunnsstøttene Oscar Johannessen og Einar Lunde som sammen med ferske donasjoner fra Sparebankstiftelsen DNB har sørget for at Lillehammer også under framtidige kuratoriske grep kan briske seg med en av landets mest severdige museumssamlinger.

Blant kunstnerne med tilknytning til Lillehammer-regionen finnes blant andre danske Per Kirkeby. Hans Mysusæter-serie stilles opp mot 93-årige Reidun Tordhols maleri Vintersol. Foto: Arve Rød

Makaber og overdådig
Ellers er veien kort, både for publikum og innkjøpskomite, fra museet og over på andre siden av Kirkegata, til Oplandia senter for samtidskunst. Det tidligere Oppland Kunstsenter stengte denne helgen dørene til utstillinger med Borgny Svalastog og Daniela Bergschneider. Svalastogs sakrale tekstilarbeider er kjent blant annet fra en prominent plassering i åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet for et par år siden. Hennes En liten utstilling om å komme hjem bekledde både vegger, gulv og luftrom med detaljerte mønstre i åpenbart arbeidsintensive broderier og håndvevde tepper.

Daniela Bergschneider, Aerial, farget og knyttet nylontekstil, håndformet porselen, 2023. Foto: Arve Rød

Bergen-baserte Bergschneiders hengende skulpturgruppe Aerial kompenserte for en mer beskjeden plassering i et trangt rom bak en glassvegg med voldsom visuell og materiell kraft. Gjennom en håndverkskyndig behandling av delikat nylon og tynne, beinaktige porselensdeler makter Bergschneider på forunderlig vis å mane fram fremmede skapelser, lignende en makaber-delikat blanding av ferske innvoller, overdådig forførende rokokko-ornamentikk, og skrekkøgler fra det ytre rom. Resultatet er en forbløffende estetikk som det er grunn til å håpe at blir å se i neste presentasjon av kunstmuseets samling.

    Stikkord