Nostalgi og tilstedeværelse

OSLO 
Reidun Tordhol 
Fredens maler 
Galleri Dobloug 
Utstillingen står til 17. mars 

Det har sin egen nostalgiske stemning å entre Galleri Dobloug. Galleriet er faktisk, etter hva mine beregninger sier, landets tredje eldste eksisterende kommersielle kunstgalleri, etablert i 1975. Gjennom skiftende kunstneriske og utstillingsfaglige trender har Dobloug drevet virksomheten i en klassisk 1800-tallsbygård i St. Olavsgate uten å slå på de største trommene i kunstoffentligheten, men like fullt med kjente navn som Bjørn Carlsen, Lena Cronqvist, Irma Salo Jæger, Hanne Borchgrevink og Leonard Rickhard på kunstnerlista. Faktisk kunne gallerieier Jon Dobloug i 2017 notere at to av galleriets kunstnere, Iver Jåks og sveitsiske Miriam Cahn, ble vist på det årets Documenta-utstilling i tyske Kassel. Det er vanligvis en heder bare de øverste monarkene i galleriverdenen kan påberope seg.

Den nåværende utstillingen, med Lillehammer-maleren Reidun Tordhol, underbygger på sitt vis opplevelsen av en avsondret, stillferdig atmosfære i de mange rommene i det fornemme, tidligere leilighetslokalet. Tordhol, som er i sitt 93. år, har fulgt Dobloug siden starten med et kontemplativt billeduttrykk i maleri, akvarell og tegning over beskjedne formater. Under den nesten sakrale tittelen Fredens maler vises arbeider helt fra seint i 1950-årene og fram til i fjor. 

I hovedsak kan utstillingen, og kunstnerskapet, deles inn i tre motivkretser: oppstilte stillebener, scener fra hjemmesfære og interiører, og landskaper og naturstudier. Stillebenoppsettene er motivene med det kanskje sterkeste nostalgiske snittet. Oppsettene av flasker, vaser, krukker og innslag av bestikk, tekstiler og klesplagg framstilles i forenklede flater og avstemte jordfarger à la Giorgio Morandis minimalistisk-poetiske komposisjoner. I tegningene viser Tordhol en større oppmerksomhet mot detaljering og teknisk ferdighet med redskapene, som penneskissen Skog (1975) der hurtige skraveringer framstiller bartrær over en snødekt kolle, eller den mer naturalistiske blyantscenen Fjellbekk fra 1972. Portrettstudier som Ro (1968) modellerer fram Rafael-inspirerte kvinnestudier i kull, med symmetriske, «idealistiske» ansiktstrekk. 

I landskapsmaleriene trekker hun perspektivet ut mot en større horisont, der åssider, elvebredder og skydekte himler ligger som duse, harmoniske bånd over flaten og samtidig danner romlige siktlinjer bakover og innover. Tordhols billedverden er en dempet livsanskuelse sett fra, og i, vinduskarmen. En slik tilbaketrukken betraktning blir nok for enkelte i overkant poetisk introvert og verdensfjern. På sitt lite oppmerksomhetskrevende vis inviterer den like fullt et årvåkent blikk til oppmerksomt arbeid.