Damien Hirsts formalin til forundring og besvær

Fra utstillingen « Damien Hirst, Cornucopia » på Musée océanographique de Monaco, 2010. Foto: Lionel Cironneau / NTB

Vil avsløringen av Damien Hirsts fusk i dateringsfaget også føre til at hans mest anerkjente verk synker ned i kunsthistoriens bunnslam og glemsel?

Man kan gjerne si at Damien Hirst ble tatt med buksene nede, da avisa The Guardian før påske kunne servere følgende pikante sak: Tre av den britiske kunstnerens karakteristiske dyrekadavre på formalin-skulpturer, påstått å være laget i 1990-åra, er faktisk produsert i 2017, samme år de først ble vist på en utstilling på megagalleriet Gagosian, avdeling Hongkong.

Selv for en kronisk kontroversiell kunstner som Hirst må en slik avsløring være mer enn pinlig. Det dreier seg om økonomisk svindel og spekulasjon i markedsverdier. En «original» skulptur fra Hirsts tidlige fase, gjennombruddsperioden i 1990-åra, vil være et ettertraktet trofé for flere av verdens kunstsamlere i toppklassen. Selv forsvarer Hirst seg med at han som konseptkunstner står fritt til å tidfeste verkets opprinnelse til øyeblikket ideen oppstår, og ikke nødvendigvis til den materielle produksjonsdatoen.

Strengt tatt er vel det noe ikke selv den mest ortodokse idékunstner så lett skulle kunne slippe unna med. Guardian-kritiker og tidligere Hirst-supporter Jonathan Jones skriver i samme avis at episoden truer med å forgifte hele kunstnerens livsverk. «Den eldre, talentløse Hirst har pisset på sin egen ungdom», skriver Jones. Ungdommen han sikter til er den Hirst som skulle bli gallionsfigur for de britiske YBA-kunstnerne som tok den internasjonale kunstverdenen med storm og shock tactics.

Blant en rekke iøynefallende og innholdsmessig både svulstige og makabre kunstverk er det den flytende, svevende tigerhaien fra 1991 – Hirsts første skulptur med dyrekadaver på formalin – som nok vil bli stående som hans betydeligste bidrag til moderne kunsthistorie.

Det meste ved dette verket er oppsiktsvekkende, tankevekkende, fantasieggende, ikonisk. Selv etter 75 år med jevnt økende gjennomtrekk av readymades i billedkunsten måtte folk sperre opp øynene da Hirst først stilte ut haien på Saatchi Gallery i London i 1992. Bare verktittelen er nok til å skape poetiske syner og sette i gang tankerekker som knapt slutter å kverne i hodet: The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living. Urvesenet som henger vakkert og vektløst i den blågrønne disen påkaller eldgamle redsler og drømmebilder like mye som det lokker med sensasjonens krefter. Det er blockbuster-kulturens versjon av det sublime i kunsten. Om også dette verkets renomme vil totalhavarere etter de siste ukenes avsløringer, gjenstår naturligvis å se.

    Stikkord