Kvalitet er mer enn «viktig» i kunsten

Som Brochmann løfter i sin kommentar, må kunsten i et stadig mer mangfoldig og komplekst samfunn speile og inkludere ulike perspektiver for å være relevant. Stortinget gjorde et vedtak 12. november 2024 som lyder slik: «Stortinget ber regjeringen oppfordre nasjonale institusjoner til å etablere tettere samarbeid med samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske institusjoner og til å bidra til synliggjøring, ivaretakelse og formidling av samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur». Dette gjør arbeidet med kunst i offentlige rom enda viktigere, og det blir vårt ansvar å respondere på denne oppfordringen om å synliggjøre og formidle kulturer som historisk har vært marginalisert. 

Vi lever i en tid med konflikt og uro hvor kunst og kultur stadig oftere blir snakket om som del av vårt beredskap; et fagfelt hvor vi jobber med å skape felleskap og identitet, som også kan bidra til sosial bærekraft, inkludering og empati. Brochmanns refleksjoner berører viktige spørsmål om kunst i offentlige rom, samtidig som perspektivet kan utvides og nyanseres. Kunst i offentlige rom kan være et kraftfullt verktøy for sosial endring. Den kan skape arenaer for dialog, løfte marginaliserte stemmer og bygge broer mellom ulike perspektiver.

Brochmann mener det er en positiv trend at kunsten må hente legitimitet av å være viktig for å bli relevant. Det forenkler ideen om hva denne kunsten er og hopper bukk over begrepet kunstnerisk kvalitet. Altså, med Brochmanns ord er «viktig» = «bra» kunst, men slik er det vel ikke? Og han spør retorisk leseren hvilke hvite kunstnere som savnes når våre viktigste hus utsmykkes. Det er i dette tankespranget Brockmanns ellers gode poenger faller for forenklingens grep. Slutningen om at marginalisert kunst handler mer om hva som er viktig enn bra er problematisk. 

I kommentaren «Utsmykning av offentlige bygninger er blitt ren identitetspolitikk» (Morgenbladet, 28.11.2024) vises det eksempelvis til Máret Ánne Saras verk Pile o’Sápmi Supreme (2017) på Nasjonalmuseet, et verk som neppe er kjøpt inn bare på bakgrunn av det er samisk. Det er ikke bare dette verkets sterke historie som gjør det til et godt kunstverk; det monumentale formatet er slående, de taktile kvalitetene i knoklenes materialitet inviterer en relasjon med betrakteren og Saras skjematiske, lineære oppheng av reinsdyrskallene påkaller visuelt og formmessig en historie om systematisk nedbrytning av samisk kultur. I foajeen på Nasjonalmuseet tjener dette verket som en effektfull påminner om at kunsten som preger våre felles rom alltid har vært politisk. 

Å gjennomføre relevante og levedyktige (eller med andre ord varige) kunstprosjekter i offentlige rom, handler om å gjøre valg med flere tanker i hodet samtidig. Derfor vil valget av kunstnere respondere på tiden vi lever i, stedet vi befinner oss på og brukerne av disse offentlige rommene. 

Identitetspolitikk i kunstfeltet handler ikke bare om representasjon, men om å skape rom for dialog, refleksjon og sosial endring. I lys av Stortingets nylige vedtak blir dette arbeidet enda mer presserende. Kunstens rolle i offentligheten er ikke bare å dekorere, men å transformere – å gi stemme til de som har vært tause, og å skape et mer inkluderende og bærekraftig samfunn. 

Vi inviterer til symposiet «Steder for empati og endring. Kunst i offentlige rom og sosial bærekraft» torsdag 5. desember på Gamle Munch i Oslo. Vi håper både Brochmann og andre som er interessert i kunst i offentlige rom vil ta turen.