Kunstfeltet kan utvide vår forståelse av hva bærekraft er og kan være

I en kronikk i Kunstavisen 11. april spør Kristine K. Wessel og Tina Skedsmo hvordan den utøvende kunsten kan finne gode koblinger til FNs bærekraftsmål. De oppfordrer til handling og ber kunstfeltet undersøke sin rolle både som innsatsfaktor og som en del av løsningen. 

Wessel og Skedsmo stiller et betimelig spørsmål, og kommer med noen gode refleksjoner. Mitt bidrag til samtalen er at kunstfeltet i større grad bør få sette premissene for hvordan vi definerer problemet, og i mindre grad bør være låst til å finne løsninger. Heri ligger en kritikk av FNs bærekraftsmål som en sneversynt tilnærming til bærekraft, og en tro på kunstfeltets rolle i å utvide vår forståelse av hva bærekraft er og kan være.

Et kritisk blikk på FNs bærekraftsmål
Høsten 2015 vedtok FN sine 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030 under banneret «Transforming our World». Siden da har vi imidlertid ikke vært vitne til den store transformasjonen mot et mer bærekraftig samfunn. Kritikere påpeker at bærekraftsmålene, til tross for sin handlingskraftige og myndiggjørende terminologi, sliter med å skape endring og i stedet bidrar til å reprodusere «status quo» og «business as usual». 

Ifølge kritikerne er én grunn til dette at målene styres av en «prosjektlogikk» som vektlegger levering og implementering av målbare indikatorer gjennom en effektiv og kontrollerbar prosess. Hensikten er å produsere tekniske og effektive løsninger på problemer som ofte er definert av utvalgte eksperter i en vestlig kontekst. Denne tilnærmingen gir liten plass til andre modeller for transformasjon og former for kunnskap, for eksempel kunnskap som vektlegger det sanselige, subjektive og relasjonelle fremfor det positivistiske og faktabaserte. Muligheten for å utvide vår forståelse av komplekse problemstillinger og handlingsrommet vi har til å adressere disse snevres dermed drastisk inn. 

En annen kritikk er at bærekraftsmålene gir seg ut for å være allmenngyldige, og tar utgangspunkt i et syn på transformasjon som noe ubestridt positivt. Dette, mener kritikerne, fører til at mindre oppmerksomhet rettes mot, for eksempel, ansvarsfordeling og hvordan transformasjonsprosesser ofte medfører avveininger som uforholdsmessig påvirker sårbare og marginaliserte grupper i samfunnet. Viktige spørsmål her er hvem, og hva, en bærekraftig transformasjon er rettet mot og hvilke interesser den understøtter. Men slike spørsmål er ofte politiske og konfliktfylte, og dermed vanskeligere og mer tidskrevende å adressere enn tekniske, universelle og løsningsorienterte spørsmål rundt hvordan vi kan sikre en grønn omstilling som tilsynelatende gangner alle. Den sterke konsensusen rundt behovet for endring trumfer dermed mer dybdegående debatter rundt hva som rent faktisk bør endres og for hvem.

Navigere fremfor å redusere kompleksitet
I lys av kritikken av bærekraftsmålene mener jeg at kunstfeltet er helt avgjørende for å utfordre og forbedre det arbeidet som utføres i bærekraftsmålenes navn. Wessel og Skedsmo er her inne på viktige bidrag fra kunstfeltet slik som å skape arenaer for offentlig debatt og fremme perspektiver som ikke alltid får plass i denne debatten. Her vil jeg legge til at kunst kan hjelpe oss å navigere, fremfor å redusere, den kompleksiteten som gjør seg gjeldende når spørsmål om bærekraft står på agendaen. Det vil si at i stedet for en tilnærming som definerer problemer, løsninger og prosesser på forhånd, og dermed innsnevrer hva slags kunnskap og erfaringer som anses å være relevante, kan kunstfeltet bane vei for en mer utforskende, inkluderende og åpen prosess. 

En slik prosess er godt egnet til å skape bro mellom det universelle og det spesifikke ved å romme individuell, kroppslig og situert viten. Dette inkluderer følelser som kan inspirere til eller motsette seg handling (f.eks. lidelse, frustrasjon, håp eller sorg), lokal- og urfolkskunnskaper og erfaringer, samt lokalsamfunnsmobiliseringer som gir plass til radikale bærekraftsidéer (f.eks. nedvekst) som utfordrer det vi tar for gitt og skaper genuine alternativer til status quo. 

Kunstfeltet kan på denne måten utstyre arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål med en «kunnskapspluralisme» som avdekker og fremmer viktige, etiske og politiske perspektiver som ofte mangler i en mer teknisk og «mainstream» bærekraftsdiskurs. Slik kan kunstfeltet belyse og utfordre de verdier og antakelser som ligger til grunn for transformasjonsprosesser, og fremme en mer inngripende samfunnsendring ved å utvide mulighetsrommet for handling. Dette krever imidlertid at vi som samfunn er komfortable med å bli værende i problemet (og ikke hoppe til løsningen) til det peker oss i en retning vi ikke hadde forutsett. Med andre ord: Vi må kunne søke etter det som er bedre og mer bærekraftig uten nødvendigvis å vite og bestemme på forhånd hva dette «bedre og mer bærekraftige» faktisk er. Her kan kunstfeltet gi oss verktøy – historier, bilder, sanselige erfaringer – som lar oss utforske våre forestillinger om bærekraft ved å gjøre oss bedre kjent med det ukjente. 

Kunst som premissleverandør
Kunstfeltet blir ofte trukket inn for å sikre medvirkning i, og formidling av, bærekraftsmål og -utfordringer, men får i mye mindre grad legge premissene for hvordan bærekraft defineres, forstås og tas i bruk for å skape samfunnsendring. For å styrke arbeidet med å nå bærekraftsmålene må kunstfeltet derfor få legge premisser for målene fremfor å kun tas i bruk for å respondere på dem. Viktigheten av denne tilnærmingen kan illustreres ved å vise til forskjellen på et puslespill og en mosaikk. 

Bærekraftsmålene kan sammenliknes med et puslespill. Her kan brikkene flyttes rundt, men de passer kun sammen på én forutbestemt måte og danner derfor kun ett gitt mønster. I en mosaikk, derimot, kan brikkene settes sammen på utallige måter og skaper dermed utallige mønstre. Som premissleverandør kan kunstfeltet berike bærekraftsmålene med å avdekke og skape slike utallige muligheter for endring. 

Jeg takker Wessel og Skedsmo for å ta opp et så viktig tema og avslutter med en oppfordring: Hvis svaret er bærekraft bør kunstfeltet spille en grunnleggende rolle i å stille spørsmålet.