Kunstutstilling som skolestil

BÆRUM
Henie Onstad Kunstsenter
Atlanterhavet. Myter, kunst, vitenskap
Kuratert av Stefanie Hessler, Knut Ljøgodt og Susanne Østby Sæter
Står til 15. september

Henie Onstad Kunstsenters ærgjerrige sesongsatsning Atlanterhavet. Myter, kunst, vitenskap tar øyensynlig sikte på å opptre like omfangsrik og mangfoldig som havet selv. På en måte er det kanskje en nødvendighet. Skal man først få sagt noe relevant om noe så stort som et verdenshav, må store temaer på dagsorden. Samtidig kan det være utfordrende å samle et sånt materiale til noe kunstfaglig meningsfullt utover å paradere kunstverk som illustrasjoner til de historiske, geopolitiske, økologiske og estetiske treffpunktene som faller inn under overskriften. 

Utfordringen er ikke ny. Snarere er den der som del av et postulat gammelt som samtidskunsten selv. Premisset er at kunst er en relevant og nødvendig del av de høye diskursene når «samfunnsaktuelle problemstillinger» er agenda, for å sitere utstillingens presseskriv. Det er det ingenting prinsipielt galt i. Like gammelt er likevel problemet med å kna kunst inn i slike bakverk av «presserende tema», igjen sitat presseskrivet – at den kuratoriske overbygningen opptrer som et trylleformular som skal aktualisere kunsten på andre premisser enn dens egne. 

Programmatisk og tidsriktig
Helheten på Henie Onstad er like opplagt og åpenbar som den er vanskelig å få tak på utover en overveiende didaktisk innstilling til å skape sammenhenger på tvers av tider og kunstneriske tradisjoner. Skilleveggene som fyller den store salen er malt i sjøgrønne, himmelblå og dype turkise toner. En fiskestim i form av blekktegninger av den amerikanske performance- og videokunstpioneren Joan Jonas svever over trappa ned til utstillingen. Derfra serveres de presserende temaene etter en programmatisk oppskrift, der havet betraktes gjennom perspektiver på ressursutvinning og forsøpling, migrasjon og kolonialisme, sjøen som arbeid og havet som arena for erobring, globalisering og klimaendringer.

Om dette høres ut som disposisjonen til en oppgave til Vg3 er det en opplevelse som følger utstillingen gjennom. Det betyr ikke at kunsten er dårlig. Tvert imot rommer Atlanterhavet en stim av nytt og gammelt som på selvstendig grunnlag kan garantere innhold og kvalitet. Frida Hansens smale, høyreiste billedvev framstillende skjellkledte, ornamentrike Havfruer (1921) korresponderer for eksempel fint med Joar Nangos like slanke, hengende Skievvar (2019) der magesekker fra kveiter er spent opp som projeksjonslerret for abstrakte videobilder. Her er utstillingen inne på mer uforutsigbare sammenstillinger og snåle innfall som gjerne kunne fått utfolde seg større.

Det romantisk sublime
Et høydepunkt er også Iver Jåks’ Liten Háldi, en knøttliten båt med en slags klosseform oppi, seilende på en blank glassplate i en glassboks. En háldit skal være et åndevesen eller hjelper for menneskene i den jordiske verden. Kanskje er den vesle tassen en allusjon til det den franske kunsthistorikeren Romain Rolland kalte den «oseaniske følelsen», eller havfølelsen – en opplevelse av evighet, av å «være ett med den eksterne verden». 

Det er i så fall noe som skulle stemme overens med både samisk holisme og det «romantisk sublime». Sistnevnte er frykten eller aktelsen for noe veldig, noe man kan oppleve i møte med naturen, og er i kunsthistorien særlig knyttet til beskuelsen av opprørt hav. Den rike representasjonen av maritimt 1800-tallsmaleri i Atlanterhavet, fra Knut Baades Skipsforlis (1839) og Peder Balkes nordlandsmotiver til to nydelige akvareller av britiske William Turner, understreker motivets kulturhistoriske betydning. 

Abrupte sprang
De kunstneriske eksemplene får likevel mer rollen som nettopp det – eksempler og representanter for den større fortellingen, snarere enn å selv skape fortelling. Sprangene i utstillingen er abrupte, fra forunderlig nennsom og til dels også fantasifull renessansekartografi til Eline Mugaas’ rødskimrende fotodokumentasjoner fra en oljetanker (2006) og derfra til underliggende homoerotiske badescener i Eugène Janssons badehusscene fra 1908 – som for øvrig har motiv fra Stockholm, som i streng geografisk forstand heller ikke ligger i Atlanterhavet. 

Flisespikk til side er Atlanterhavet framført etter et kjent format for tematiske utstillinger, der den tematiske overbygningen også blir øverste lag i det kunstfaglige hierarkiet. Så blir det det enkelte kunstverks oppgave å presse seg gjennom de diskursive lag og gjøre seg gjeldende utover sammenhengen.

Enkelte, som Jåks og Turner, vil greie seg fint uansett sammenheng. David Zink Yi slår til med imponerende keramisk håndverk i sin kjempeblekksprut liggende i en pøl av oljesøl [red. blekk] (Untitled (Architeutihis), 2010), like ved Marjolijn Dijkman og Toril Johannessens vitenskapsestetiske installasjon av glasskolber og mikroorganismer i Liquid Properties, kjent blant annet fra duoens visning av installasjonen på oslogalleriet OSL contemporary i 2019. Slike fine eksempler til tross, følelsen av en kunst på etterskudd av sitt kuratoriske forlegg er vanskelig å bli kvitt.