Kunst må være mer enn terapi

I en sal på Nasjonalmuseet står en mann og skriker. Hodet er kastet bakover, og tungen stikker ut av det svarte munngapet som et kjøttfullt hjerte. Den malte trefiguren er iført et blodig slakteforkle og bærer på en nysløyet fisk, mens den sender sitt stumme protestskrik mot EF-medlemskap ut i siste episode av tredje sesong av NRKs portrettserie Kunstnerliv. Verket Protest (1972) er laget av billedhoggeren Kristian Kvakland (1927-2011), mest kjent for å ha laget Amanda-statuetten. På overraskende måter viser det seg at Kvaklands liv og arbeider får ringvirkninger for episodens egentlige hovedperson, den økologisk orienterte samtidskunstneren Jannik Abel (født 1973).  

Intrikat dramatikk 
Sammenhengen mellom Kvakland og Abel avdekkes sakte. Historien blir et mysterium med overraskende vendinger på linje med en godt sammenskrudd kriminalroman, og med den følelsesmessige dybden til et dramatisk generasjonsdrama. Abel flytter inn i et hus på Nesodden som viser seg å ha tilhørt Kvakland. Det dukker opp spor i form av nedgravde emner og forkastede skulpturer, oppdagelser som vekker Abels nysgjerrighet. Noen av Kvaklands materialer blir etter hvert integrert i Abels nye arbeider, og NRK arrangerer en pilgrimsreise til Kvaklands familiested i Orkdal. Underveis blir vi kjent med Abels eget livsdrama, som omfatter tap og sorg og intenst personlige arbeidsprosesser. 

Denne avdekkingen av samspillet mellom livstragedier og kunst er et gjennomgående trekk i serien Kunstnerliv. Også i sesongens øvrige episoder føres hovedpersonen sammen med en annen kunstner, levende eller død. Vekten på hjerte og smerte kan gjøre serien tiltrekkende og tilgjengelig også for personer som har lite kunnskap om kunst, men grepet kan samtidig gi inntrykk av at det å lage kunst er en slags terapi. 

Omvendt rekkefølge 
Selv ser jeg episodene etter lystprinsippet, det vil si i omvendt rekkefølge av slik de ligger i nettspilleren. I etterkant er jeg glad for dette, siden første episode er så preget av forslitte kunstnerklisjéer at det kunne ha avskrekket meg fra å se resten av serien. Maleren Nikolai Torgersens personlige drama framstilles som en nedadgående spiral av festing og rus. Samtidig går økonomien hans i motsatt retning, mot akselererende priser og salg. Han framstår som sin generasjons Bjarne Melgaard, en klone som i likhet med Melgaard virker fiksert på Edvard Munch. Mange av Torgersens bilder er rene pastisjer på Munch-motiver, ofte påskriblet graffitiliknende figurer og tekst i Melgaards stil. 

Torgersens episode er antakelig den hvor vi ser mest av hovedpersonens kunst. I de øvrige episodene får vi nesten større innblikk i kunstnerne som skal har inspirert deltakerne i den aktuelle serien. I episode 5 blir jeg dypt berørt av livshistorien til Jannik Abel, som gjennom møter med naturen lærer å takle sin søsters død og forsones med sin far. I episode 4 imponerer Tiril Hasselknippes fysiske kamp med materialer så tunge at det kunne ha overveldet en kunstner også uten diagnosen fibromyalgi. Episode 3 henter sin emosjonelle kraft fra Leander Djønnes oppriktige og åpne blikk i kamera, mens han beskriver traumer fra en barndom i Jehovas vitner. Men han får også, i beste kjendisstil, vise fram sitt nye lykkelige hverdagsliv, med nyfødt barn og kunstnerkone på en fruktgård ved en vestlandsfjord.  

Science fiction som mulighetsrom 
Kontrasten kunne knapt ha vært større til omgivelsene i episode 2, der den stigende stjernen Sandra Mujinga beveger seg utvungent i New Yorks glamorøse kunstnermiljøer. Hun skal flytte til verdensbyen på et lengre OCA-stipend, og inviteres til møter med kuratorer på MoMA og Guggenheim-museet. Underveis får hun råd av sin tidligere lærer, den mer etablerte multikunstneren Tori Wrånes, som har atelier i samme by.  

Tross alle suksessfaktorer viser det seg at også Mujinga bærer på traumer. Hun reflekterer tankevekkende omkring sin egen situasjon, ikke minst når det gjelder minoritetserfaring. Hvordan leve som kvinne med afrikansk utseende i en verden som elsker stereotypier? Ikke rart det kan kjennes som å bli en karikatur av seg selv. Hvem er den svarte karakteren i en film? Vanligvis en gangster, eller en hyperseksualisert kvinne, påpeker Mujinga. For å utvide mulighetsrommet henter hun uttrykk fra science fiction og afrofuturisme. Men i programmet reduseres hennes egen kunst til korte filmklipp som minner om en motereportasje. 

Middelklassens diskrete sjarm 
Det er godt gjort å holde det emosjonelle trykket så svimlende i episode etter episode. Hvert eneste portrett spiller skamløst på tilskuerens innlevelse. Likevel er det bare episoden med Torgersen som virkelig gir meg lyst til å vaske øynene. Det kan være på grunn av den klisjéfylte rusfortellingen, de naive pastisjene over Munchs motiver, eller den angstfylte unngåelsen av alt som likner en dypere innsikt. I et maleri gir han plutselig søstrene nye ansiktstrekk, fordi det kjennes for nært å la dem beholde sine egne.  

Det er mulig at reaksjonen min kan ses i et klasseperspektiv. Torgersen er fattiggutten som elsker å tjene penger. Han er underdogen som blir så kry over å finne et kinosete merket med sitt eget navn at han beholder det knitrende papiret på hodestøtten under hele filmen. Kanskje stemmer hans direkte og utilslørte kunstuttrykk rett og slett dårligere med mitt eget middelklassespråk, enn de mer tvetydige bearbeidingene hos Hasselknippe, Abel og Djønne. Også Mujinga behersker utvilsomt kunstkommentariatets språk, selv om hennes glamorøse verden kan etterlate tilskueren noe fremmedgjort. 

Gjenklang i en annen 
Formen i sesong 3 av Kunstnerliv er veldreid, med et tydelig regigrep: Fokus ligger på hovedpersonene, med kunsten som støttende rekvisitter. Alle intervjuspørsmålene er redigert bort, noe som kan gi inntrykk av at betroelsene leveres direkte fra kunstnerne til oss. Den eneste gangen en av kunstnerne får møte sitt forbilde ansikt til ansikt er under samtalen mellom Mujinga og Wrånes, som er iscenesatt som et fortrolig venninnebesøk. Regissørene Christian Scharning og Charlotte Thiis-Evensen lykkes utvilsomt med å skape intimitet, godt hjulpet av smidig foto og klipp ved Kamilla Marie Johnsen og Sølve Sæther, samt den hese, behagelige voiceoveren til skuespiller Ruby Dagnall (kjent fra filmer som Verdens verste menneske og Den siste våren). 

På sitt beste handler de filmatiske portrettene om hvordan en kunstner kan finne gjenklang i en annen. Mer trivielt kan det sies å handle om forbilder, selv om følelser og intuisjon denne gangen er mer nærværende enn tanker og refleksjon. Det personfokuserte grepet fungerer bedre enn jeg hadde forventet, samtidig som det er umulig å ikke savne en større vekt på kunsten. Kunne det ikke vært rom for andre stemmer, for eksempel en kritiker som kunne ha reflektert mer grundig omkring personenes kunstnerskap? 

Bismak av spekulasjon 
At kunst må springe ut av lidelse og traumer er en like forslitt klisjé, som at kunstnere flest lever på randen av galskap og rus. Ved utelukkende å velge kunstnere med mye smerte i lasten, spilles det nærmest parodisk opp mot slike myter. Det finnes et alvor i møtene som gjør at de fleste av portrettene likevel bærer. Men det er vanskelig å svelge bismaken av spekulasjon – i utvalget kunstnere, eller hva de blir bedt om å fortelle. 

På den positive siden lykkes filmskaperne i å si noe om skaperprosessen, blant annet ved å la hver historie avdekkes så gradvis. Selv om verkene får relativt lite eksponering, blir det tydelig for tilskueren hvordan liv og kunst kan hekte seg sammen over tid. Et kunstnerliv er mindre kalkulert prosess enn prøving og feiling. Den ene hendelsen – tilfeldig eller ei – fører til den andre, og pusles langsomt sammen til et kunstnerskap.