Ingen friksjonsfri flytteprosess

NRK TV
Vi flytter Munch
Programserie i 8 episoder
Hovedregi: Hilde Skofteland
Foto: Kamilla Marie Johnsen, Per Sveinung Larsen, Li-Lihan Ahlskog, Sondre Holen, Kim Fjeldberg, Gustav Iden

Underholdende, men noe langdrygt
Seerne gis et både alvorlig og lett humoristisk innblikk i alle problemene som skal løses underveis i flytteprosessen av 45 000 gjenstander, og det at seerne fra første stund kjenner til at de ansatte og alle gjenstander i dag er trygt på plass i MUNCH, gir serien en ekstra underholdende snert. Seerne kjenner enden på visa fra første minutt, i motsetning til de medvirkende i serien som gjennom episodene veksler mellom forventninger om en snarlig overflytting og gjentatte skuffelser. Best av alt er at det er mye å lære om museumsdrift av denne serien – det kommer jeg tilbake til. Jeg har imidlertid to innvendinger mot det endelige resultatet: episodene er for lange og burde ha vært redigert langt strengere. Det er vel mange repetisjoner i Vi flytter Munch: ansatte som sitter i møter, i telefoner, i Teams-møter, i møter, i telefoner og i Teams-møter. Det er begrenset hvor moro det er å være flue på veggen når gjentakelsene blir så mange. Den andre innvendingen er knyttet til hvordan musikken og lydbildet blir smurt over de mange timene seerne tilbringer foran TV-apparatet: som et lettbent potpurri av drivende, men intetsigende klassiskinspirert musikk og kvart-melankolske, rolige lydstrekk. Originalskrevet musikk eller i alle fall et mer enhetlig lydbilde ville gitt et løft til dramaturgien. Et pluss er det imidlertid at fortellerstemmen til Svanhild Sveinsdotter Grov er behagelig å lytte til og at det er hun som «holder seerne i hånden» gjennom serien.

Imponerende tilstedeværende direktør
Direktør ved Munchmuseet, Stein Olav Henrichsen, er tilsynelatende tett på alle prosesser i museet og støtter sine ansatte og kollegaer – både ledergruppen, styringsgruppen, kuratorer og midlertidig og fast ansatte, gjennom stort og smått. Henrichsen fremstår som en svært solid leder. De kolossale problemene med klimaanlegget i det nye museet virker som et mareritt å forholde seg til (problemer som enda ikke er helt løst ...?) og det å være den som overbringer den dårlige nyheten gang på gang er ingen lett jobb. Innflyttingsdatoen skyves på, igjen og igjen, på grunn av problemer med klimaanlegget. Og så kommer koronaen. Vi får glimt av Erna Solbergs alvorlige tale rundt nedstengningen 12. mars, og noterer enda en kjempekjepp i hjulet for ansatte som gjør alt de kan for at overflyttingen skal gli lett.

Åpningsutstilling med komplikasjoner 
Henrichsen imponerer, som nevnt, som motiverende direktør. Godt inntrykk gir også kurator og ansvarlig for åpningen av den første samtidskunstutstillingen ved museet, Kari Brandtzæg. Det kreves, slik seerne får oppleve, både tålmodighet, kløkt og et personlig engasjement for å få en av vår tids mest anerkjente kunstnere, Tracey Emin, til å omstille seg med hensyn til åpningsdatoer og annet som kommer i veien eller ikke innfrir forventningene underveis. 

Dyktige kunstteknikere med hjerte på rett sted
Gjennom episodene gis seerne innblikk i alle de spennende jobbene som eksisterer i et profesjonelt kunstmuseum: malerikonservator, tekstilkonservator, papirkonservator, gjenstandskonservator, registrar, kunsttekniker, kurator, formidler og så videre.  Det er gjennomgående rørende å være vitne til den andektigheten flere av de ansatte føler i forhold til det å leve så tett på Munchs kunst – bokstavelig talt. I episode fire som, blant annet, dokumenterer pakkingen av Edvard Munchs litosteiner, kommer seeren tett inn på, blant annet, kunsttekniker Hans Eindride Thorsen. Thorsen og hans kollegaer må hele tiden gjøre krevende vurderinger med hensyn til hvordan de skal løfte ned og pakke inn de opp til 150 kilo tunge og skjøre litosteinene. Thorsen gir underveis en liketil innføring i arbeids og trykkeprosessen ved bruk av litostein og det er åpenbart at han opplever å jobbe med en ikke hvilken som helst gjenstand, men et åndsverk. Thorsen beskriver det som både kult og høytidelig å skulle håndtere steinen til Munchs Vampyr: «Jeg kjenner at jeg blir helt rørt» og «litosteinene har en spesiell plass i hjertet mitt».

Lokker folk til det nye Munchmuseet
Filmingen er god, bildene er strålende og seerne får innblikk i en gigantisk flytteprosess som nå er over. Dersom serien skaper en større følelse av nærhet til hva et kunstmuseum er og ikke minst, vekker lysten til å se mer av Edvard Munchs kunst i det nye Munchmuseet i Bjørvika, fyller den absolutt en viktig funksjon.

Anmeldelsen er basert på gjennomsyn av seriens fem første episoder.