Sonisk, somatisk og spekulativt

Fra Per Martinsens utstilling The Search for Resonance. Foto: Alessandro Belleli.

Når kunsten inntar Tromsø International Film Festival (TiFF) er det hovedsakelig med imponerende resultater, men festivalopplevelsen etterlater seg også en irriterende kløe.

TROMSØ
Kunst@TIFF
https://www.tiff.no/nyheter/velkommen-til-kunst-tiff
Tromsø International Filmfestival (TIFF)
Mandag 17. januar – søndag 23. januar 2022

Når Tromsø Kunstforening i år åpner sin festivalutstilling under TiFF, er den yngre kunstscenen i fokus. «Fantasiens Protest» er en utstilling som hyller Nordland kunst- og filmhøgskole (NKFS) som etter utallige protester mot utdanningsminister Ola Borten Moe og trusler om nedleggelse senhøsten 2021 likevel fikk plass på statsbudsjettet. Det skal godt gjøres å protestere mot skolens betydning for kunstfeltet etter å ha tilbrakt tid i utstillingen, med eget kinoprogram bestående av filmer fra skolens arkiv, og installasjoner av de tidligere studentene Anette Gellein, Detour Collective (Anna Näumann og Magnus Holmen) og Sanjey Sureshkumar. Med ulike kunstuttrykk og temaer som, blant annet, tar tak i kropp, landskap og migrasjon, gir utstillingen et mangesidig bilde av skolens kunstproduksjon.

Pedagogikk og poesi
I tillegg til utstillingen hos Tromsø Kunstforening består også Kunst@TIFF av tre andre kunstprosjekter som inntar ulike deler av byen. «PcA-TV: Gumpi» er det eneste verket som finner sted i en av byens kinosaler. For femte gang følger vi kunstner Joar Nango som samme med regissør Ken Are Bongo utfordrer, og utvider, vår kunnskap om samisk arkitektur, kunst og kultur i TV-Serien «Post kapitalistisk arkitektur-TV». Denne gang søker de seg inn i gumpien- et mobilt hus som dras med snøskuter. Nango introduserer oss for reingjetere, forskere, kunstnere og andre fagfolk som forteller om sitt forhold til gumpien. Ulike varianter av hjemmesnekra, eldre og nymoderne gumpier presenteres, og gjennom disse eksperimentelle byggverkene lærer vi også om hvordan reindriften har utviklet seg fra 1960-tallet fram til i dag, om samisk språk og om nomadiske levemåter.

Det går fint an å se episoden uten å ha sett de foregående. Det gir likevel litt ekstra å se hvordan enkelte elementer går igjen og samler episodene. Nangos etter hvert så ikoniske varebil, en Mercedes Sprinter, er én av disse. Et annet er lerretet som er sydd av kveitemager og som brukes for å spre kunnskap digitalt fra fagfolk andre steder i verden. Et mer mystisk element er fire greiner, som ligner store ønskekvister, og som dukker opp her og der gjennom serien. Kunstneriske opptredener går også igjen og i episode fem får vi se en danseperformance av Marte Fjellheim Sarre på innsiden av en tom gumpi. Med disse innslagene toner Nango og Bongo ned den dominerende dokumentariske stilen og tilfører poesi til pedagogikken.

Stillbilde fra PcA-TV: Gumpi (2021) av Joar Nango & Ken Are Bongo. Foto: Ken Are Bongo.

Spekulativ fiksjon
Fra vinterlandskap, ulike steder i Sápmi, går reisen videre inn i Per Martinsen karakterunivers. Kontorlokalene i sentrum, der utstillingen The Search for Resonance er montert, ligner et studio-fellesskap. Det ene, rave-blinkende, rommet er dekorert med plakater og haugevis av arkivmateriell fra den lange og vidstrakte karrieren til techno-musikeren Mental Overdrive. I et annet, mer melankolsk, rom finner jeg et keyboard, diverse 80-talls datautstyr og en mikrofon som lyses opp av to stemningsfulle saltlamper og et rødt neonskilt danner ordet Neon Teardrops. Det siste rommet, opplyst av psykedeliske plasma ball-lamper, tilhører Wave∞Form. På veggen henger diverse utskrifter som kobler chakra, elektromagnetiske spektre og ulike metafysiske teorier, og vitner om en mystiker som befinner seg et godt stykke nede i kaninhullet.

Det er Per Martinsen selv som er roten til, og skaperen av, alle disse tre karakterene. Mens Mental Overdrive har vært Martinsens alias i flere år, har de andre to karakterene oppstått som del av Per Martinsens stipendiatprosjekt i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Musikkonservatoriet, UiT - Norges Arktiske Universitet som nylig ble avsluttet. Med utgangspunkt i et «hva om-scenario» trekker utstillingen linjer både til sci-fi og tendenser i samtidskunsten. Karakteruniverset viser hvordan spekulativ fiksjon kan fungere som metode for å kritisk tilnærme seg historiske hendelser og en måte fabulere frem alternative fremtidsscenarioer. Musikken står selvsagt også sentralt i utstillingen og besøket avsluttes liggende på en massasjebenk, i studioet til Wave∞Form, hvor en meditativ «lydmassasje» i form av Martinsens komponerte lydverk, vibrerer meg inn i nye soniske landskap.

Fra Somatisk Salong, relasjonell performance av Ellen Vikström og Andrea Conradsen. Foto: Kurrant9000.

Kropp og vitenskap
Kunstner Ellen Vikström ønsker velkommen til Somatisk salong i visningsstedet Kurant9000 sitt lokale – hvor det for øvrig tidligere har vært massasjestudio. Jeg booket meg inn på en «dry brushing» som er én av flere ulike behandlinger som tilbys. Vikström rekker meg badekåpe og tøfler før hun geleider meg over et knall lilla gulv og gjennom en spiral-gang dannet av lyse tekstiler. Hun ber meg sette meg, brette opp armene og finne en behagelig stilling til dem. Mobilen ligger på gulvet ved siden av henne. Et litt forstyrrende element blant reinskinnet, ulltekstilene, konglene og greiner med gåsunger som står dandert i en blomstervase. Etter instruksjon fra Vikström lukker jeg øynene og glemmer straks mobilen, mens hun forsiktig stryker de myke gåsungene over armene og knoklene mine. 

Effekten av hudbehandlingen viser seg først og fremst i tankene jeg tar med meg ut fra salongen, ca. 20 minutter senere. De kretser omkring hvordan vestlig vitenskap har påvirket vårt forhold til kroppslig velvære. Hvordan tradisjonell lokalkunnskap i mange tilfeller har måttet vike for kapitalistiske, ofte kolonialiserende, krefter, for eksempel innen helsevitenskap og i medisinske praksiser.

Den relasjonelle performancen Somatisk Salong er det arbeidet som er minst forankret i TiFFs eget film-fokus. Likevel er det interessant å oppleve et eksempel på et verk der kunstnere aktivt inntar rollen som helbredere, eller andre såkalte alternative behandlere. Det har blitt en del slike kunstopplevelser de siste årene. En tendens som vitner om et stadig pågående ønske om å utforske og bevare idéer som utfordrer vestlig vitenskapstradisjon og som stiller spørsmål ved hva vi har mistet i utviklingen.

Imponerende, men irriterende
Årets kunstprogram er definitivt interessant. Man kan likevel stille spørsmål om hva som egentlig er tanken bak Kunst@TIFF. For eksempel er det unektelig merkelig at Kristin Tårnes sin kunstfilm Muségata 2, som ble vist før Joar Nangos film, ikke er inkludert i programmet. I år som i fjor sitter jeg også igjen med følelsen av at TIFF ikke bryr seg nevneverdig om kunsten og kanskje ikke selv ser verdien av de kunstneriske innslagene fra den lokale kunstscenen. Festivalen hadde ikke et eneste pressebilde fra eventene, og har heller ikke – så vidt jeg har sett – formidlet noe av innholdet i løpet av festivaluka. Imponerende program til tross. Den holdningen er irriterende tafatt av TIFF.

MAENAD MAENAD ADMAEN, 2017, og We, the Born Capitalists, 2017, videoinstallasjoner av Anette Gellein. Del av utstillingen Fantasiens Protest ved Tromsø Kunstforening. Foto: Mihály Sttefanovicz / Tromsø Kunstforening.

    Stikkord