Sol, sjø, selvhevdelse

Saken er oppdatert 17. januar 2022

Kort innføring i – Eugène Janssons Självportrett (1910)

Eugène Janssons malerier, blant dem Självportrett og Flottans badhus, inngår udiskutabelt i en slik kanon. Optikken i Janssons figurmalerier generelt, men badehus-motivene spesielt, er mannen som begjærsobjekt. Vi ser på et maleri av en mann om menn som ser på menn.

Jansson var den svenske «blåmaleren» par excellence; gjennombruddet i 1890-årene plasserte ham i skjæringsflatene mellom symbolisme og mer radikale modernistiske impulser. Stemningsmaleriet fikk en ikke mindre mystisk, men mer urban, umiddelbar tapning i Janssons rastløse, lysende kunsttenkning.

Akkurat privilegert nok for noe skolering, Jansson var dog ikke privilegert nok for å bli med sine samtidige malerkolleger til Paris. Etter studier ved Akademiet i 1880-årene var Jansson delaktig i å utforme Konstnärsforbundet i 1886, en rival til nettopp Akademiets enerådende kvalitetstaksonomier. Selv om fødebyen nødvendigvis ble hans økonomisk påtvungne gebet, fikk Jansson allikevel avgjørende innflytelser fra kontinentet gjennom kunstnervenner. Men byen, og byens indre koloristiske dramatikk, ble tematikk nok; han ble for Stockholm hva Harald Sohlberg var for Rondane; en kartlegger av atmosfærisk, eventyraktig bymytologi. Blåfargen, som skildret gateløp, bygårder, og nattstemninger ved Strandvägen, ble ikke mindre sentral når Jansson i 1904 brått beveget oppmerksomheten fra byen selv til dens innbyggere.

Kunstneren vi ser i Självportrett er den moderne bykulturens Baudelairske laps; kledd i hvit dress av hva vi må anta er lin, fresco eller tilsvarende løsvevet, sommervennlig materiale, er dette kunstneren som dandy. Janssons forfinede selviscenesettelse samtaler med det sene 1800-tallets «aesthetic movement» – en «estetisk vending» i smakshegemoniet preget av figurer som Oscar Wilde, James Whistler og Walter Pater. Fin-de-siècle-Europa representerte også en mer leken omgang med kjønnsroller, androgynitet og representasjon. Det var en ny maskulinitet og i det hele tatt en ny sensibilitet som hadde vokst frem.

Nesten mer slående enn den lysende kunstnerapparisjonen i forgrunnen av bildet er Janssons omgivelser; et hav av nakne, solbadende menn, ispedd en og annen antydende matros. Havet generelt og bading spesielt, ikke minst slik den kom til uttrykk i datidens homososiale badehus, fikk en affinitet til homoerotisk suggestivitet gjennom sin kobling til kroppen; sjø og vann påkaller forestillinger om avkledte kropper, kontakt, en særegen, unntaksmessig intimitet. Denne kan leses inn i, slik vi skal se på i en annen tekst om Flottans badhus i Kunstavisen neste uke, vitalismens gjennombrudd i Skandinavia rundt århundreskiftet; sol, kraft, sjø og styrke ble nye adelsmerker for en generasjon som hadde fått nok av 1800-talls-industrialismen på den ene siden og den tilkneppede borgerlighetens dekorum på den annen.

I Självportrett vibrerer grønt og blått sammen ispedd okergult og hvitt; bassenget kunne vært himmelen og himmelen basseng. De nakne kroppene blir et belte av beige og brunt, en attisk frise av mannsformer som utgjør en perspektivprosesjon inn i flaten. Jansson selv står som fyrtårn i dette ladede landskapet, rammeformatet som snarere virker tilpasset figuren enn omvendt.

Selv om Janssons bror Adrian, også homoseksuell, fikk malerens brev brent posthumt, vet vi at Jansson hadde vedvarende interesse for, og deltakelse i, disse miljøene. En interesse som ikke utelukkende var tuftet på Janssons badebehov i forbindelse med alvorlige ettervirkninger av skarlagensfeber. Dette var, fremfor alt, en møteplass.

Mennene på Flåtens badehus kom også hovedsakelig fra dette miljøet. Marinen var spesielt kjent som et homososialt rom hvor terskelen for eksperimentell praksis var lav. I tillegg hadde marinesoldater et rykte på seg for å bedrive prostitusjon, til det punktet hvor det å bære flåteuniform ved Skeppsholmen, hvor nettopp Flåtens badehus lå, eller i Humlegården, kjente tilnærmelsessteder for flyktige relasjoner, kan ha signalisert om seksuell tilgjengelighet. Jansson hadde også, lik en annen senere svensk maler, Gösta Adrian-Nilsson, en særlig svakhet for marine- og sjøfartsuniformer.

Grensene mellom homososialitet, homoseksualitet og homoerotikk blir flytende i Janssons tablåer, noe som også forble et poeng. Innenfor rammene av nettopp et slikt kjønnshomogent rom som badehuset kunne tvilen uansett komme maleren til gode. Legger vi til Janssons livslange helseproblemer, som fordret hyppige turer til det offentlige badet, var det nok sosial kamuflasje å gjemme seg bak. Men gjemme seg er ikke akkurat hva Jansson gjør i dette maleriet. Stoltheten, selvhevdelsen, den fraværende bluferdigheten, formidler snarere et positivt, livsbekreftende budskap.