Joar Nango og Katarina Spik Skum: «Rákkas III», 2020

Joar Nango og Katarina Spik Skum, Rákkas III, 2020.

Joar Nango og Katarina Spik Skum, Rákkas III, 2020. Birch twigs, leather, reindeer fur, wool, silk. © Joar Nango and Katarina Spik Skum. Collection of Kode. Foto: Dag Fosse. 

Vi tenker gjerne på bygninger som noe stedfast, stabilt og varig, noe som står i et slags motsetningsforhold til en nomadisk livsførsel. Derfor er samisk byggekunst så spennende, fordi den utfordrer hele den vestlige forståelsen av hva arkitektur egentlig er. Den samiske kunstneren Joar Nango er en som har bidratt til å skape en rikere forståelse av samenes eldgamle byggetradisjoner. Selv er han utdannet arkitekt, og kretser i sin kunst om det han omtaler som den unike, samiske improvisasjonskompetansen.  

I Kodes storsatsning «Urfolkshistorier» blir jeg begeistret for å se igjen et lite stykke av hans minneverdige installasjon på Festspillutstillingen i Bergen Kunsthall 2020. Her utforsket Nango på ulike måter de nomadiske strukturene som preger samisk byggeskikk; som girjegumpien: en flyttbar liten jegerhytte på meier, og rákkas, mindre telt som kan slås opp som små private lommer inne i den større lavvoen. Det er ett av disse teltene som nå er utstilt på KODE. Her har Nango laget et mykt gulv av bjørkekvister som både er isolerende og velduftende. Oppå disse har han lagt et reinsdyrskinn. Hvert eneste av reinens pelshår er hule, noe som gjør at skinnet lagrer varme på en helt spesiell måte. Som festspillutstiller lagde ikke Nango den sedvanlige midtlivsretrospektiven med seg selv i sentrum. I stedet produserte han et dynamisk kollektivt skapende verksted, der håndverkere, kunstnere, forskere og kunsthistorikere virket sammen. Disse teltene var ett av samarbeidsprosjektene: Her er det nemlig den samiske kunsthåndverkeren Katarina Spik Skum som har stått for bildene som er trykket på teltduken. Motivene er hentet fra en publikasjon fra 1700-tallet som, i opplysningstidens kategoriserende ånd, tok mål av seg til å skildre alle samiske seder og skikker med fyldige tekster og illustrasjoner. Boken var skrevet av presten Knut Leem og bar den relativt suspekte tittelen: «Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse.» Mens jeg står der på Kode og ser på det lille inneteltet, grubler jeg på hva som gjør det så interessant. Jeg tror det er de mange brytningene som uttrykket favner: Mellom ulike estetiske regimer og vidt forskjellige kulturer. I vår overflodsvirkelighet der vi er mange som gjerne boltrer oss over flere etasjer, er det ganske interessant å ta innover seg hvor tett man var henvist til å leve i lavvoen, og hvilke begrensede muligheter til privatliv man faktisk hadde. Her spilles ulike sider ved majoritetssamfunnet opp mot det samiske. Det solgule, blomstrete industrielt fremstilte stoffet i teltduken, står i en virkningsfull kontrast til bjerkekvistene og reinskinnet. Men også selve teltet som en arkitektonisk struktur som i 2000 år har fulgt samefolket, står også i en spenningsfylt kontrast til de litt stive, kjølige og leksikale 1700-tallsillustrasjonene, som dessuten representerer et registrerende maktblikk utenfra.  

Rákkas III er utstilt som del av «Urfolksfortellinger» på KODE i Bergen. Utstillingen står frem til 11. august. 

    Stikkord