Joar Nango og Katarina Spik Skum: «Rákkas III», 2020

Det er ett av disse teltene som nå er utstilt på KODE. Som festspillutstiller lagde ikke Nango den sedvanlig midlivsretrospektiven med seg selv i sentrum. I stedet skapte han et dynamisk kollektivt skapende verksted, der håndverkere, kunstnere, forskere og kunsthistorikere virket sammen. Disse teltene var ett av samarbeidsprosjektene. De er nemlig formgitt i samarbeid med den samiske kunsthåndverkeren Katarina Spik Skum. Sammen har de komponert et helhetsuttrykk som bærer i seg spennende brytninger. Teltet er sydd av gamle duker og dynetrekk. Det oppstår en fin kontrast mellom det blomstrende, gule bomullsstoffet og bjørkekvister og reinsdyrskinn som danner gulvet. Denne typen gulv er svært isolerende. Hvert eneste av reinens pelshår er hule, noe som gjør at skinnet lagrer varme på en helt spesiell måte. Også det luftige laget av grener gjør gulvet varmt og mykt. På teltduken er det også trykket bilder. Motivene er hentet i en publikasjon fra 1700-tallet som i opplysningstidens kategoriserende ånd tok mål av seg til å skildre alle samiske seder og skikker med fyldige tekster og illustrasjoner. Boken var skrevet av presten Knut Leem og bar den relativt suspekte tittelen: «Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse.» Mens jeg står der på Kode og ser på det lille inneteltet, grubler jeg på hva som gjør det så interessant. Jeg tror det er de mange brytningene som uttrykket favner: Mellom ulike estetiske regimer og vidt forskjellige kulturer. I vår overflodsvirkelighet der vi er mange som gjerne boltrer oss over flere etasjer, er det ganske interessant å ta innover seg hvor tett man var henvist til å leve i lavvoen, og hvilke begrensede muligheter til privatliv man faktisk hadde. Her spilles ulike sider ved majoritetssamfunnet opp mot det samiske. Det solgule, blomstrete industrielt fremstilte stoffet i teltduken, står i en virkningsfull kontrast til bjerkekvistene og reinskinnet. Men også selve teltet som en arkitektonisk struktur som i 2000 år har fulgt samefolket, står også i en spenningsfylt kontrast til de litt stive, kjølige og leksikale 1700-tallsillustrasjonene, som dessuten representerer et registrerende maktblikk utenfra.