Reidar Aulies «Tivoli», 1935

Reidar Aulies «Tivoli» fra 1935 er ofte fremstilt som et hyggelig og lyst unntak i et kunstnerskap som kretser mye om sosial nød, krig og fortvilelse. Jeg har alltid stusset over denne lesningen av et bilde som jeg selv oppfatter som det mest skremmende av samtlige av Reidar Aulies malerier. Bildet er mye mer uhyggelig enn alle Aulies eksplisitte skildringer av politisk opprør, henrettelser og død. Her ulmer et veldig mørke under en tilsynelatende sorgløs overflate. 

Jeg tar meg faktisk i å tenke på den britiske filmregissøren Alfred Hitchcock. Kanskje er det fordi han fremkaller uhygge på en liknende subtil måte, eller fordi han stadig kretser om nettopp varieté-, sirkus og tivolimotivet i filmene sine.   

Men hvordan skal vi egentlig forstå Aulies «Tivoli»? Hva er det han vil fortelle oss med sine karuseller og sin brokete folkemengde? Det har alltid irritert meg at han har malt bakgrunnen så lys. Det stjeler så mye oppmerksomhet fra alt det spennende som skjer i forgrunnen. Dersom Aulie hadde gitt himmelen en mørkere blåsort valør, ville både menneskevrimmelen og den opplyste scenen og karusellen kommet mye bedre til sin rett. 

Når jeg holder hånden over øvre del av bildet, begynner imidlertid det hele å leve. Bortsett fra paret som sitter omslynget i en karusellvogn, fremstår menneskene ensomme og isolerte i den tettpakkede trengselen. Det er få som snakker sammen, eller ler. Den lille gruppen matroser i forgrunnen er de eneste som virker ubekymrede og glade. I populærkulturen har matrosen blitt selve bilde på den flyktige kjærligheten; sjømenn som kommer i land, tar seg til rette og reiser igjen. Kanskje er det dette Aulie vil si noe om, når han maler en ung, åpenbart henført kvinne i armene til en matros i en karusellvogn formet som en svane. Svanen symboliserer skjønnhetslengsel og erotisk begjær. Her fornemmer man at lidenskapens beruselse snart vil følges av anger. 

Et annet motiv i bildet som gir assosiasjoner til Hitchcock, er karusellhesten: Hesten som en heftig urkraft, som selve bildet på angsten i naturen, og på driftene i mennesket. Det er noe sterkt og uhyggesvangert når alt dette levende, ville og dyriske er forvandlet til en statisk trefigur.