Håkon Blekens «Selvportrett», 2011

De siste ti årene har han gang på gang malt selvportretter, der han skildrer den nådeløse aldringen og det kroppslige forfallet. For noen uker siden sto jeg på galleriet Bodøgaard og studerte nettopp et slikt bilde. Selve ansiktsskildringen fyller ikke så store deler av billedflaten; det lyse hodet, med det fjonete gammelmannshåret, stiger liksom ut av et veldig mørke. Øyenhulenes dype skygger antyder skjelettet som ligger bakenfor fjeset. Den skjøre huden strammer om kraniet som en hanske omkring en stor, mager hånd. Kinnene er innfalne, og øynene stirrer, ikke på oss, men forbi, eller kanskje innover i ham selv?

Maleriet gir oss en følelse av en mektig tilstedeværelse. Her er det en skjør kropp, som er i ferd med å smuldre bort, men en tydelig individualitet som fortsatt er til stede. Komposisjonen spenner ulike farger opp mot hverandre; som skarlagen mot turkis, blodrødt mot gressgrønt og fiolett mot gyllengult. Under overflaten ulmer mørkere, faretruende fargeklanger. Nederst i bildet springer det frem harde, klare former i rødt som gir opplevelse av kroppslig smerte.

Gjennom århundrer har kunstnere skildret livets flyktighet. Barokkens stillebenmotiver viser hvordan frukt og blomster kun et øyeblikk er fulle av saft og liv, før allting visner, forsvinner og blir til støv. Slik skaper også Bleken gjennom sine selvportretter mektige Memento mori-bilder. Jeg blir aldri lei av disse sterke selvstudiene. Jeg må hver gang tenke på renessansedikteren Montaigne som snakker om at vi gjennom livet må øve oss på å dø, slik man i antikkens Hellas bar et skjelett gjennom rommet i festlig lag, for selv i gledens stund, å minne om livets forgjengelighet.

Jeg tror ikke Bleken maler sine selvportretter igjen og igjen, fordi han er så opptatt av sitt eget speilbilde, eller fordi han er del av vår narsissistiske selfiekultur. Jeg tror disse maleriske refleksjonene handler om noe langt større: Det handler om å gjøre seg til venn med døden; rett og slett om å øve seg på å dø.