En eventyrtegners realistiske sidesprang

«Det var en klar, kold eftermiddag opp i fjellbygden. Luften lå frossenblå med lette rosentinter over alle de skarpe kanter,..». [1] Slik innleder Jonas Lie sin roman «Familien på Gilje.» Jeg sitter og blar i den gamle boken som er gjennomillustrert av Erik Werenskiold, og smaker på gamle ord og vendinger. Det ikke alt jeg forstår, for eksempel vet jeg ikke hva «rosentinter» betyr. Likevel blir jeg ganske fort dratt inn i fortellingen, både gjennom Lies sanselige og humoristiske beskrivelser, men fremfor alt gjennom Werenskiolds bilder. Werenskiold leste de første kapitlene som avisføljetong, og tok selv kontakt med Lie og ba om å få illustrere romanen. Hva var det egentlig ved denne teksten som vekket hans interesse? Og har den noe å si til oss i dag? Mens jeg leser og ser, forsøker jeg å danne meg en oversikt over hvilke scener og episoder Werenskiold har festet seg ved.

En folkefantasiens formgiver
Forsiktig snur jeg på de sprø bladene i den gamle boken. Jeg husker hvordan jeg med en liknende andaktsfølelse satt med min mormors praktutgave av Snorres kongesagaer i fanget da jeg var barn. Jeg ble aldri ferdig med å se på de sterke skildringene av dramatiske slag og ærefulle bragder utført i en fjern fortid. Disse illustrasjonene var spennende på en annen måte enn de som fantes i Asbjørnsen og Moes eventyr, som jeg også likte å se nøye på under høytlesning om kvelden. Jeg visste jo ikke den gang at han som var hovedansvarlig for den illustrerte Snorre-utgivelsen, også var den fremste av eventyrtegnerne. Men når jeg senere er blitt kjent med Erik Werenskiold, og har plassert ham i kunsthistorien, spiller sikkert mitt gamle, og sterke forhold til hans strek inn. Jeg har nemlig alltid tenkt at han er enda større som tegner enn som maler. Jeg er ikke akkurat alene om å ha et emosjonelt forhold til Werenskiolds illustrasjoner. Få har bidratt så mye til å gi form og skikkelse til norsk folkefantasi som nettopp ham. Han som har skapt vårt bilde av uhyggesvangre bergtroll, vakre eventyrprinsesser så vel som stolte vikingkonger.

Kanskje lå noe av Werenskiolds fascinasjon for Gilje-oppdraget nettopp her? At prosjektet representerte en slags motvekt til alt det storslagne og eventyrlige som han ellers jobber med?

Hverdagsdrama
Jonas Lie var jo en forfatter som ikke interesserte seg stort verken for det gåtefulle eller det spektakulære. Det betyr imidlertid ikke at hans tekster er fullstendig foruten nevnte elementer – det gåtefulle eller det spektakulære –, men hans hovedfokus lå annet steds hen. I tråd med realismens idealer ville han skildre vanlige menneskers hverdag på en virkelig og sannferdig måte. Han var opptatt av de små personlige dramaene. «Familien på Gilje» er nettopp en slik beretning om hverdagslivet på en fjellgård i Valdres. Bokens handling kretser især om de to eldste døtrenes skjebner: Begge er de forelsket i menn som ikke er ansett som passende, og begge er de lovet bort til eldre, velstående beilere. For på den tiden var det jo sånn som moren Ma uttrykker det i teksten; at de færreste kvinner fikk mulighet til å velge det til selv hadde lyst til. [2]

Selv om teksten er skrevet helt på tampen av 1800-tallet, er handlingen lagt til 1840-årene. Moten hadde endret seg mye, og Werenskiold var opptatt av å skape en riktig tidskoloritt. Han fikk faktisk sydd kjoler i 1840-tallsstil, og brukte også mye tid på å skaffe modeller som passet for de forskjellige karakterene. [3] Jeg synes disse ekstraordinære anstrengelsene vitner om at hans initiativ om å illustrere Gilje-fortellingen, ikke bare var et impulsforslag, men at dette faktisk gjennom de tjue årene han brukte på oppgaven, fortsatte å være et prosjekt som betydde mye for ham.

Innlevelse gjennom ord og bilde
Der jeg sitter og blar, leser og ser, kjenner meg med ett berørt av disse to mennene: Jeg tenker på Jonas Lie og Erik Werenskiold, som satt der i overgangen fra 18 til 1900-tallet, og skrev og tegnet seg inn i kvinners situasjon i den nære fortiden. Gjennom hvert sitt medium levde de seg inn i virkeligheten til stakkars Ma, som er blitt gammel før tiden «...av smålig grin, av kjas og mas, av aldri å få pengene til å strekke til,...av å se ut som intet og være alt...»  [4] og de unge døtrene som er fratatt muligheten til å fatte valg for sine egne liv, og hvordan det gradvis i tiden begynner å spire og gro en opprørstrang og frihetslengsel. Det er den mellomste datteren Inger-Johanna som legemliggjør opprøret i denne fortellingen. Hun bryter med ham hun er lovet bort til, og velger å leve et liv som ugift. Den eldste søsteren Thinka lar seg etter hvert motstrebende bøye for foreldrenes vilje. Men også hun forsøker seg på et tidspunkt på et fortvilet opprør. Dette er en av de mange passasjene i boken der Werenskiold har gjort et svært grundig forarbeid. Gjennom flere skisser (som kan studeres i Nasjonalmuseets studiesal for grafikk og tegning) kan vi se hvordan han har famlet etter en måte uttrykke de to kvinnenes individuelle fortvilelse: Den ville desperasjonen hos datteren, og den mer resignerte medfølende sorgen hos moren. I flere skisser har Werenskiold vist datteren gråtende med hodet i morens fang. Men i tegningen som endte opp i boken, ser vi Thinka som kaster seg inn mot veggen i noe som likner krampegråt, mens Ma sitter stiv og nærmest forstenet ved datterens sengekant. Hendene hennes ligger i fanget som åpne skåler, som et uttrykk for den dype avmakten hun føler. Skikkelsen hennes kaster en enorm, nesten Munch-aktig slagskygge på veggen bak. Kanskje som et bilde på det skjebnesvangre i situasjonen.

Et annet type illustrasjonsprosjekt
Gilje-illustrasjonene så jeg aldri som barn. Faktisk har jeg ikke før fått sjansen til å studere dem nøye. Selvsagt har jeg gjennom årene snublet over en tegning eller to, i en bok om norsk illustrasjonskunst eller et oversiktsverk over Werenskiolds kunstnerskap, men aldri har jeg tidligere tatt innover meg hvor mye dette illustrasjonsoppdraget i virkeligheten skiller seg fra Werenskiolds øvrige prosjekter. Her har han frigjort seg fra den dekorative, stiliserte tegnestilen vi kjenner fra Snorre, og det enhetlige, romantiske formspråket som preger hans tegninger for Asbjørnsen og Moe.

Gjennom boken veksler han fritt mellom ulike stiler og teknikker. Som oftest bruker han penn, men også iblant gråblyant. Noen av blyanttegningene er raske og frie, der du får følelsen av blyantstreken mot papiret som et spor etter hånden. Mens andre ganger er den myke skraveringen er så tett og nøyaktig at man ikke umiddelbart kan se at det er en blyanttegning. Også når han bruker penn er stilvariasjonen stor. Noen av bildene har symmetrisk komposisjon og er preget av en nesten empireaktig strenghet, mens andre er elegante og dekorative og viser hans fascinasjon for den sterke jugendtrenden i tiden. I enkelte bilder jobber han nesten skjematisk med linjeføringen, mens han i andre bilder ekspressivt maner motivet frem gjennom grove skraveringer.

Frihet og variasjonsmulighet
Ved første gjennomsyn tenker jeg at disse hyppige stilskiftene ødelegger litt for den helhetlige opplevelsen av boken. (Dette var for øvrig noe den ble kritisert for i forbindelse med utgivelsen.) Men etter å ha fordypet meg mer i teksten og tegningene, blir jeg gradvis mer sympatisk innstilt. Det er som om jeg kan fornemme den frihetsfølelsen og gleden Werenskiold selv har kjent ved prosjektet. Her har han på en helt annen måte vært sin egen herre som tegner. Det fremgår av brev og bøker at han i denne perioden var under et voldsomt arbeidspress med den prestisjetunge Snorre-utgivelsen. [5]  Likevel valgte han altså å videreføre og fullføre oppdraget. Jeg tenker at dette må være uttrykk for det var lystbetont for ham, for han var neppe avhengig av oppdraget rent økonomisk.

Bildene har stått seg bedre mot tidens tann
Det er med skam å melde at det er første gang jeg leser noe av Jonas Lie. Selv om han fortsatt figurer på den stolte listen over «de fire store», side om side med giganter som Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson, har det aldri stått høyt på min agenda å få lest meg opp på hans forfatterskap. Jeg mener nok fortsatt at han ikke er noen Ibsen, men mens jeg leser må jeg medgi at teksten virkelig har en kraft og uttrykksstyrke, som kanskje gir en viss berettigelse til denne fjonge plassering han har fått i norsk litteraturhistorie.

Denne tegningen er nesten som et julekort. Erik Werenskiold: Midt i februar – dompaper på grankvist, tegning. Illustrasjon til Jonas Lie «Familien på Gilje», København, 1903 [-04]. 
Foto: Nasjonalmuseet / Ivarsøy, Dag Andre

Likevel er det som om bildene har stått seg enda litt bedre mot tidens tann. Og jeg tror vel også at jo lenger tid som går, jo viktigere blir Werenskiolds tegninger som en inngangsport til denne gamle fortellingen. For illustrasjonene har i seg så mye tidløst. En ting er naturen: Fortsatt er fjellet om sommeren, den frosne vinterskogen eller et blankt fiskevann noe vi kan relatere oss til. Men også de mellommenneskelige dramaene, og de personlige følelsene er gjenkjennelige for oss. Skikkene er selvsagt endret: Det er få i dag som blir presset til å gifte seg med noen de ikke er glad i. Men slik Werenskiold så levende skildrer de ulike følelsesmessige dilemmaene, tror jeg mange av oss kan gjenkjenne opplevelsen av at familien og samfunnets forventninger fortsatt iblant kan komme på kollisjonskurs med våre egne ønsker og drømmer.

[1] Jonas Lie: Familien på Gilje: Et interiør fra firtiårene. Med tegninger av Erik Werenskiold. Gyldendal norsk forlag Oslo 1942. s. 7

[2]Jonas Lie. Ibid. 216.

[3]Møyfrid Tveit. Kurator for Nasjonalmuseets omfattende samling med arbeider på papir. Samtale 11.12. 2023 og en kunnskapsmettet mail med svar på mange spørsmål knyttet til prosjektet datert 14.12.23.

[4] Jonas Lie: Ibid. s. 28

[5] Møyfrid Tveit. Ibid.

Muntlige kilder:
Jan Pahle (Typograf, designer og tidligere dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo)
Møyfrid Tveit, Kurator for tegning og grafikk, Nasjonalmuseet for kunst.

Tekstlige kilder: (Bøker, artikler og masteroppgaver) x
Anny Fremmerlid: Erik Werenskiold og grafikk – demokratisering av medium og motiv. Masteroppgave i kunsthistorie. Universitetet i Oslo: 2004.
Cathrine Jacobsen: Familien på Gilje: en undersøkelse av utvalgte illustrasjoner, Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2015.
Eivind Torkjelsson Snorrestil. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, 2007.
Leif Østby. Erik Werenskiold: Tegninger og akvareller. Dreyer, 1977
Utstillingskatalog: Maleren og tegneren Erik Werenskiold. Blaafarveværket, 1985
Nina Denney Ness. «Om en illustrasjon av Erik Werenskiold og dens relasjon til motiver av Edvard Munch.» I Kunst og Kultur 96, nr. 1 (2013): 3-12.