Britta Marakatt-Labbas broderifrise «Historja», 2007

Fra Nasjonalmuseets utstilling «Britta Marakatt-Labba. Sylkvasse sting». «Historjá», 2007  © Britta Marakatt-Labba / BONO
Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

Det er følelsen av de endeløse viddene og den vide horisonten som preger Britta Marakatt-Labbas broderifrise. Første gang jeg så verket «Historja» var på Documenta 14 i Kassel i 2017. Jeg var midt i skilsmisse og fullstendig på felgen. Jeg husker at jeg tenkte at det var derfor den mektige, meditative fortellingen virket så sterkt på meg. Men når jeg nå 7 år senere står i Nasjonalmuseet og studerer det samme verket, må jeg konstatere at det gjør et akkurat like sterkt inntrykk på meg i dag. Marakatt-Labbas uttrykk er preget av en organisk og rytmisk variasjon i komposisjonen, og en utsøkt koloritt.

Et episk broderi
Det er en helt egen sanselig glede å følge dette 24 meter lange episke broderiet. Her foldes samenes tusenårige historie ut; fra oldtidens rene jaktsamfunn, med urskog, elementarvesener og ville dyr, via fremveksten av reindriften og jordbrukssamfunnet og frem mot en moderne virkelighet med snøskutere og naturinngrep. Det er noe langsomt og meditativt ved disse fortellingene: om de underjordiske i skogen, om reinen som springer i sine gåtefulle sirkler på vidda. Her er historie, mytologi og folkefantasi, flettet sammen med personlige erindringer. Britta Marakatt-Labba vokste opp i Sapmi på grensen mellom Sverige og Norge. Om vinteren holdt familien til på svensk side av grensen, men sommerbeitet lå i Norge. «Vi var ikke så opptatt av dette med grensen. Vi forholdt oss til Sapmi» sier kunstneren. [1] I broderifortellingen ser vi hvordan landskapet endres fra skog og vidde til hav og fjell, slik Marakatt-Labba husker fra reinflyttingen over til det norske sommerbeitet, som lå ut mot havet.

Sanselige skildringer
I «Historja» skildrer hun disse skiftningene i landskapet. Her kan vi se den samiske kystkulturen med fiske og båtliv, med sjøboder og fisk til tørk, før vi ledes over i bondens virkelighet med sommervarmt gress på hesjer og store fjøs med prustende kyr. Og det er hele tiden denne sanseligheten i skildringen som slår meg. Her kan vi formelig kjenne lukten av lyng og mose og fuktig snø, åker og eng og salt sjøsprøyt. Hvordan klarer hun med disse lette stingene å «tegne» frem alt dette?

Jeg blir stående en lang stund og se fascinert på den elegante og nøyaktige måten hun skildrer alt fra slagscenen og aksjoner til meditative sammenkomster, der mennesker sitter sammen i taushet og stirrer opp mot en veldig stjernehimmel.

Det er ikke overraskende at det var med nettopp dette mektige, episke broderiet at Britta Marakatt-Labba fikk sitt store internasjonale gjennombrudd i Tyskland.

[1]https://uit.nkdb.no/objekt/510185/Historja, https://www.youtube.com/watch?v=nvPzRqxuQ8E

«Historjá» vises i utstillingen «Britta Marakatt-Labba. Sylkvasse sting», på Nasjonalmuseet frem til 25. august.

Fra Nasjonalmuseets utstilling «Britta Marakatt-Labba. Sylkvasse sting». «Historjá», 2007. © Britta Marakatt-Labba / BONO. Detalj. Foto: Ina Wesenberg / Nasjonalmuseet

    Stikkord