Farge, form, flate og rom

Sandefjord
Sandefjord Kunstforening
Esther Maria Bjørneboe
Sommerutstiller 2024
Utstillingen står til 18. august

Esther Maria Bjørneboe har bak seg en imponerende rekke av utstillinger, offentlige innkjøp og utsmykninger. For et bredt publikum er hun kjent som en eminent rettstegner. Denne siden av hennes virksomhet er ikke del av utstillingen, som løfter frem maleren. Som maler peker hennes behandling av gouache-teknikken seg ut. 

Ny abstraksjon sikter her til en tydelig trend der det tidlige 1900 tallets abstrakte maleri har endt opp som en sjanger på 2000 tallet med bredt nedslagsfelt på den norske og internasjonale scenen. Den utgjør en motpol til bølgen av figurativt maleri de seneste par tiår. Felles for begge retninger er en forkjærlighet for det fargerike og dekorative i motsetning til forrige århundres mer klassiske orientering mot det konseptuelle og fargeløse. Bildene appellerer til den subjektive opplevelse av skjønnhet som trigges av farger, enten vi elsker gult eller blått og opplever enkle grunnformer som bærebjelken i en harmonisk komposisjon. Det dekorative i Bjørneboes maleri gir dem visuell intensitet i sitt uttrykk, med et rikt tilfang av assosiasjoner knyttet til form og farge som spiller på både arkaisk og moderne kunst.

Bjørneboe er utdannet på 1990 tallet ved kunstskolen i Rogaland og ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, med et hovedfag fra Institutt for Farge i 1996. Bjørneboes abstraksjon har et vidt tilfang av referanser innen modernismen. Det begynner med en abstrakt kobling til metafysisk spekulasjon i tradisjonen fra esoterikere ved inngangen til 1900 – tallet som Rudolf Steiner, Hilma af Klint, Wassily Kandinskij og Johannes Itten. En esoterisme som knytter an til forestillinger om at det bak det ytre skinn ligger en dypere åndelig erkjennelse. Det umiddelbare inntrykk av Bjørneboes kunst, er at dette har inspirert og ligger på lur i kunsten, men det er vanskelig å forbinde Bjørneboes abstrakte former med noe bestemt symbolsystem – enten det er forankret i mystikk eller religion. Det virker heller som Bjørneboes fargebruk er styrt av en pragmatisk tilnærming der fargesammensetninger springer ut av utforskning av farge der praktiske øvelser knyttet til fargebruk i forbindelse med moderne arkitektur, design og offentlig utsmykning.

Det er en tradisjon som hadde et tungt nedslag i Trondheim. Byen der Bjørneboe hadde sin debut som kunstner allerede som attenåring. Hennes far, Bjørn, var prest i Nidaros og billedkunstner og hennes mor Marit Aabel er maler innenfor en lyrisk abstrakt tradisjon. Bjørneboes komposisjoner og former bygger på fargekontraster og nyanser slik vi kan finne det hos kunstnere som Lars Tiller, Roar Wold og Ove Stokstad. I sine tidlige malerier forente Bjørneboe dekorative elementer med figurasjon, mens de nyere arbeidene rendyrker abstraksjonen. I den grad de kan assosieres til noe gjenkjennelig er det mer i form av kart, plansjer og den urbane jungels kaskader av visuell informasjon i form av skilter og tegn. Dette er en kunst som knytter seg til det moderne samfunns visuelle miljø mer enn den tradisjonsforankrede fargerike og ornamentale folkekunsten. En urban utfordring som kunne være passende for Bjørneboes talent, er å gi henne anledningen til å utsmykke Munchmuseets knekte fasade med sitt stripemønster.

Innenfor den smale del av kunstdiskursen som ynder å oppfatte seg selv som pilspisser i kritisk refleksjon av samtidskunsten, er «dekorativ» vel nærmest å regne som et skjellsord. Bjørneboes malerier er et tungt argument for at det ikke er noen grunn til å slå seg til tåls med denne overflatiske oppfatning av det dekorative. Det dekoratives problem ligge selvsagt i at det å forskjønne og smykke en overflate har et dårlig ord på seg som en aktivitet som dekker over og gir et falskt bilde av virkeligheten; i motsetning til det å avsløre det overflatiske ved å skrelle bort alt fjas og all pynt. Heller enn å oppfatte det dekorative som et forsøk på å trekke oppmerksomheten bort fra eksistensiell angst og det meningsløse i livet, kan det dekorative oppfattes om uttrykk for vilje til å peke på at eksistensen også har andre sider enn det heslige og det brutale. Ikke minst er det en forutsetning for å skape orden og mening i kaos, at visuelle inntrykk blir ordnet i et gjenkjennbart mønster. Det gjør den abstrakte, dekorative og ornamentale kunsten til selve bærebjelken i visuell kommunikasjon, med Esther Marie Bjørneboe som en viktig norsk utøver i dag.