Ulmende bilder i deprimerende omgivelser

Nasjonalmuseet
Mark Rothko: Malerier på papir
Utstillingen er organisert av National Gallery of Art, Washington i samarbeid med Nasjonalmuseet. I anledning utstillingen har de norske kuratorene Øystein Ustvedt og Karianne Ommundsen skrevet "Mark Rothko: En Røff guide". 
Utstillingen står til 22. september

Utstillingen av Mark Rothko viser at Nasjonalmuseet har en attraksjonskraft som gir tilgang til kunstnere med historisk pondus og prestisje. Riktig nok er bare ett av Rothkos malerier på lerret med. Det blir vist i salen med norsk og europeisk 1950 -talls kunst. Rothkos enslige bilde er en elefant, ved at hverken amerikanske kunstnere eller nordiske, som har et slektskap med amerikansk abstrakt maleri – som tidlige bilder av Arne Malmedal – ikke er i rommet. Lyshallen i tredje etasje fremstår nok en gang som en grå og dyster grotte som kan suge energien ut av det meste, men heldigvis ikke av Rothko. Bildene, som er montert på kremhvite vegger, er ordnet som en serie av båser som vender innover, bort fra de tildekkede glassveggene.  

Utstillingen er pedagogisk godt tilrettelagt med instruktive tekster og en klar inndeling i tre faser knyttet til kronologi og motivgrupper. De mest interessante av hans bilder ulmer av et latent budskap, som er åpen for tolkninger og spekulasjoner over et vidt spekter – fra den rene metafysikk til en fordypelse i hans sofistikerte materialbruk og lystig glede over det dekorative i hans bilder. Dekorativ er dessverre blitt et fyord benyttet om seriøs kunst, men Rothkos malerier på papir, er smykker i hans produksjon. De har en frihet i det maleriske foredraget som gjør dem lettere og mindre alvorstyngede enn hans største og mest monumentale verk. 

Presentasjonen av bildene blir en leksjon i kunstnerens stilutvikling
På 1930 – tallet maler Rothko landskaper og figurbilder med motiver fra Portland i Oregon, der han vokste opp. Det er akvareller påvirket av Paul Cézanne. I perioden 1930 – 45 var Rothko politisk radikal, men styrte unna den ofte karikerte politiske sosialrealismen som dominerte i New York på 1920 – tallet. Han malte luftige og fargesterke akvareller av nøytrale temaer; strandscener med figurer, portretter og interiører. Han utviklet sitt språk gjennom å forenkle figurer og omgivelsene til avgrensede felter som settes i spill mot hverandre. Inspirert av surrealismen malte han ornamentale og ubestemmelige figurer plassert mot horisontalt eller vertikalt orienterte felt.

Han fant sin signaturstil, da han tok figurasjonen ut av feltene som blir stående som abstrakte fargeskyer av større og mindre tetthet, og med utviskede kanter. Hvert felt er dominert av en farge bygd opp lag på lag der de underliggende fargene skaper en dulgt glød.  Horisontale striper og felt beveger seg i flaten opp og ned og til sidene, i vekslende bevegelser og tempo. Små forskyvninger av farger og strøk skaper plastisitet i spillet mellom helhet og del. Bildeflaten blir et sted for handlinger, like gjerne som de gir assosiasjoner til kropper som veksler mellom å konfrontere og vike bort. Rothkos kunst hviler på en intendert vaghet. Formene og strøkene i bildene får sin betydning gjennom konteksten de opptrer i. 

Norske slektninger?
Det er påfallende at Rothko hos en kritiker som Clement Greenberg, spiller en beskjeden rolle i de fire bindene av hans samlede kritikker. Han er en av mange i en generasjon, som strebet etter å skape et genuint uttrykk for en amerikansk kunst. For Greenberg var det ingen styrke at Rothko hadde en sterk tilknytning til europeisk maleri, spesielt Matisse. Vi kjenner igjen den formale logikken i hans bilder i en europeisk tradisjon. Det kan være en grunn til at han i de siste par tiår har fått en stadig sterkere plass på den europeiske kunstscenen. Hans malerier har også blitt tolket i lys av tesen om at amerikansk abstrakt ekspresjonisme er fortsettelsen av en arv fra den germanske romantikk. Rothkos bilder veksler mellom komposisjoner i lyst blått og grått, malt som om motivet er en disig sommerdag ved sjøen, mens andre landskapsassosiasjoner går til mørke netter og tordenvær. Hans nærmeste norske slektninger blir Peder Balke, Kåre Tveter og Bård Brodersen. Felles for dem er en romantisk idé om naturen som symbol for åndelige og eksistensielle tilstander. I et sekulært samfunn vil bildets rektangel helst tolkes som en ramme for et abstrakt innhold betrakteren kan prosjisere sine egne følelser og spekulasjoner på. En ganske annen tolkning vil være at Rothko maler tavler, som legger budskapet frem for oss. Han satte selv ord som «tragedie», «ekstase» og «undergang» på ideene bildene ga uttrykk for. Men i Rothkos kunst ulmer hele spekteret av følelser, og når bildene er som mest skingrende i fargen kan de formidle et overskudd av energi, liv og glede.