En britisk maler hos frisøren

Jevnaker
KISTEFOS
Hurvin Anderson: Salon Paintings
Står til 13. oktober

Hurvin Andersons salong har lite å gjøre med utstillingsstedet vi forbinder med 1800-tallets akademiske salongmalerier: her er det snakk om frisørsalongen. I katalogen oppgir Anderson selv noe av bakgrunnen for serien av salongmalerier, påbegynt i 2006 – nå samlet for første gang. Han nevner impresjonisme som et utgangspunkt, der vi kan forstå at impresjonistenes forkjærlighet for kafé- og bar-interiører, hos Anderson har fått et tilsvar i frisørsalongen som sosial møteplass. Anderson peker på kubismen som referanse for måten han arbeider med kollasj og romvirkninger redusert til firkantene og rektangler utledet av bildeformatet, Piet Mondrian og Richard Diebenkorn nevnes også forbifarten. 

I Andersons kunsthistoriske referansemateriale er det en elefant; Anderson nevner ikke i katalogen alle de britiske malerne som det kryr av inne i hans salong. Kanskje er lokalt særpreg ikke det beste argument når en kunstner lanseres som en verdensstjerne, men sjelden har jeg de senere år sett bilder som utmerker seg gjennom å følge opp en britisk tradisjon som har som sin kjerne det å smelte sammen hverdagsfortellinger og bildet som konstruksjon, gjerne med en ironisk twist. Det er en tradisjon der håp om harmoni brytes med disharmoni, og eksistensiell angst plastres over med dekorativ skjønnhet. En tradisjon som også har en reim av det dekadente, perverse og traumatiserte, med Francis Bacon som klanens sorte får. Historiske skikkelser som Walter Sickert, Harold Gilman, Vanessa Bell, Roger Fry og William Coldstream, Eaun Uglow frem til Sean Scully myldrer omkring i Andersons salongbilder. De er akkompagnert av trivelig engelsk Pop, der David Hockney og Peter Blake er innlysende referanser for Andersons bilder.

Frisørsalongen har sin historie og sin karakter formet av hvordan interiøret er skapt ut fra funksjonen det skal fylle og, ikke minst, menneskene interiøret henvender seg til. Salongen er et rom fylt av speil og gjenstander som alle har sin faste plass innen rekkevidde for frisøren. Av maleriene og av katalogen, tydeliggjøres hva og hvem Andersons salong er inspirert av. Andersons bakgrunn er en innvandrerfamilie med opprinnelse i Jamaica. Kunder hos Andersons frisør setter pris på boksing, og de politiske heltene er Malcom X og Martin Luther King. Med litt godvilje kan man finne en politisk ladet dobbeltbunn i bildene. Anderson har tatt for seg britiske malere fra en kolonial periode, og forholder seg til sine forbilder som fritt vilt. Kombinasjonen av det og motiver rettferdiggjør påstanden om at bildene tar for seg «problemstillinger knyttet til karibisk postkolonialt liv,» som det i politisk korrekt ånd, heter i utstillingsbrosjyren. I salongen utspilles et menneskelige drama hvor kunden overlater sin skjebne i frisørens hender. I heldige fall kommer den ny-friserte ut med en følelse av å være et nytt og bedre menneske med styrket identitets og selvfølelse.

I vår hjemlige krok, har Leonard Rickards storslåtte utstilling gått ned av veggene på Astrup Fearnley Museet – museet som engang hadde en av verdens fineste samlinger av den såkalte School of London. Rickard – som kan forstås som vår lokale representant for en tradisjon som er beslektet med den britiske. De to tradisjonene har til felles en utrettelig vilje til å få linje, flate og rom til å finne sammen til en dynamisk helhet uten å gi slipp på utgangspunktet i et faktisk motiv. Det en form for empiristisk malerisk undersøkelse vi er vitne til. Dynamikken må ikke sprenge bildets flate og utstrekning, men holdes i et fast grep. Form og farge brukes konstruktivt i oppbyggingen av bildet. Anderson nærmest måler opp rommet, barberstolene, flasker og speil, for å plassere dem inn i en skala i forhold til helheten. Gjennom maleriske virkemidler som strøk og farge, demonstreres dialektikken mellom de observerte omgivelsene, avstanden mellom øye og objekt, tingenes relative utstrekning, dybde og avstand fra andre ting i et avgrenset rom. Et par av verkene fanger også opp frisøren og kunden.

Hva det innebærer å observere
Utstillingen rommer også en konstruksjon av et rom med vinduer, der vi kan se inn og oppleve hvordan vegger og åpninger skaper et pulserende abstrakt romforløp. Et forløp der vi plutselig konfronteres av andre besøkere som titter mot oss fra en åpning på den andre siden. Modellen gir innsikt i hvordan Anderson lager pauser i bildene ved å spare ut firkanter som inngår i rytmiske forløp der vi kan ane at det plutselig kan komme noe til syne. Maleriet er for kunstneren åpenbart en metode til å reflektere over hva det innebærer å observere. Det er prosessen frem til et maleri som er Hurvin Andersons kunstneriske anliggende, ikke det å formidle til oss at han er spesielt opptatt av identitetsproblematikk eller gode historier. På dette punktet overbeviser utstillingen ikke minst gjennom serien av studier og skisser, som har driv og presisjon i utførelsen. Monteringen på Kistefos er luftig og gir bildene et godt rom å puste i.