«Neurodivergent/Funkis Cultural Workers Forum» – Et reelt behov for fellesskap

Tidligere i år rapporterte Kunstavisen om en serie uformelle samtaler om tilgjengelighet med inviterte institusjonsledere, arrangert av Aidan Moesby som en del av hans gjesteopphold på ROM for kunst og arkitektur. Budskapet var tydelig: Det norske kunstfeltet er ikke inkluderende for de med en funksjonsvariasjon.  

Nå inntar han UKS med forumet «Neurodivergent/Funkis Cultural Workers Forum», der målgruppen er utvidet til alle som jobber med kunst og kultur og som lever med nevrodivergens, funksjonsvariasjon og kroniske sykdommer eller smerter. Målet er å bygge et felles språk og et fellesskap, noe Moesby mener det er et reelt behov for.  

– Vi deler mange av de samme problemene rundt de usynlige barrierene i kulturverdenen, men veldig ofte må vi håndtere disse som enkeltindivider. Hvis vi kan møtes og snakke sammen, kan vi være en gjensidig hjelp for hverandre. Gruppens funksjon blir hva enn felleskapet gjør det til, sier Moesby.  

Det første møtet skal finne sted 11. september, deretter blir det månedsvise samlinger på UKS etter kontortid, når huset er tomt. Bygget er universelt utformet, og det arbeides med å få tak i tegnspråktolk. I tillegg har UKS en medarbeider med tilgjengelighetsansvar som kan kontaktes ved behov.  

– Mange av arrangementene jeg drar på er nevronormative og kroppsnormative, helt uten rom for forskjell. Tilgjengelighet handler ikke bare om det fysiske, og kan ikke løses av universell utforming. Det angår også det emosjonelle, psykiske, sosiale, psykososiale, og slike ting. Det er viktig for oss å være bevisst på våre mangler, å være klar over våre blindsoner, sier Moesby.   

Den 22. august ble forumet lansert med en presentasjon av Moesby etterfulgt av en panelsamtale med to inviterte kuratorer, Mathilde Carbel (Pachinko, Billedkunstnerne i Oslo) og Tatiana Lozano/Estrella de O (Billedhoggerforeningen, Palmera). Selv mener Moesby at arrangementet var vellykket. 

– De fremmøtte var en engasjert og interessert gjeng. Det kom en rekke varierte spørsmål fra salen, om alt fra hva som skal skje fremover, til spørsmål om identitet og det å anerkjenne at ulike mennesker er på ulike stadier i sitt livsløp, at man har ulike idéer og meninger. Vi lærte også om det å lage rom for mennesker som kan føle seg utsatt. Å lære og tilpasse hvordan og hvorfor vi gjør ting er en del av prosessen. 

Lik mulighet 
Som kunstner, kurator og konsulent, definerer Moesby sin praksis som omsorgsbasert. Et verktøy han opererer med er «tilgjengelighetsrideren», som kort fortalt er en liste over behov som kunstneren har til institusjonen.  

– Det handler om kompromiss, forhandlinger, bestepraksis, understøttet av omsorg for alle i rommet. Det handler også om maktdynamikk. Ofte er det jo slik at hvis du må be om noe, setter det deg i en underlegen posisjon, mens institusjonen som regel innehar makten, sier han.  

For å illustrere problemstillingen, peker Moesby på forskjellen mellom likhet (equality) og lik tilgang (equity). 

– Si at to personer med ulik høyde står ved en høy mur og får to like stiger. Personen som er høy vil da kunne se over muren, men den lave personen vil fremdeles ikke kunne se over muren. Hvis de skal få lik tilgang, må personen som er lavere få en høyere stige. Likhet er å gi begge den samme stigen, men da ser man ikke individet, og det er ikke reell omsorg.  

Han er blant annet inspirert av Robert McRuers crip-teori og begrepet crip time, som innebærer at personer med funksjonsvariasjoner opplever tid og rom annerledes. I løpet av intervjuet henter han frem et sitat av en annen inspirasjonskilde, den dominikansk-amerikanske forfatteren Junot Díaz: «Det finnes en idé om at monstre ikke har et speilbilde. Og jeg har alltid tenkt at det ikke er det at monstre ikke har noe speilbilde. Det er det at hvis du vil gjøre et menneske til et monster, [...] nekt dem enhver refleksjon av seg selv.»  [Red. egen oversettelse]  

– Jeg vet at Díaz her snakker om raseproblematikk, men jeg leser det helt og holdent fra mitt ståsted som funksjonshemmet. Vi er ikke sett i samfunnet. Vi er usynlige, sier Moesby.  

UKS i endring 
Daglig leder for UKS, Miriam Wistreich forteller at konseptet om såkalte peer groups, som forumet tar form av, er lånt av den finske organisasjonen Feminist Culture House. 

–  Det er en separatistisk møteplass for en selvdefinert gruppe. Det som er viktig for denne modellen – som kanskje ikke er så sjokkerende i Norge på grunn av politikken her – er at verten for gruppen er opplært og får betalt, og at en annen person enn verten gjør administrasjonen og får betalt for det, sier hun.

«Neurodivergent/Funkis Cultural Workers Forum» er et ledd i en rekke strukturelle endringer UKS innfører i kjølvannet av innflyttingen i nye lokaler i Keysers gate 1 i 2023. Andre nyheter er lesesirkelen «Nære lesninger» og arrangementsserien «Commune», som er ment til å ta opp aktuell debatt og undersøke lokalenes muligheter gjennom forskjellige formater som presentasjoner, middager og samtaler. Fra 2026 er det også slutt på soloutstillinger – i en open call som hadde frist 30. august ble det i stedet utlyst fem oppdrag som vil bli presentert «gjennom overlappende manifestasjoner».  

– Det er et ønske fra styret og de ansatte om å tenke på UKS mer som en møteplass i måten vi driver visningsrom. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke viser kunst, men at fundamentet for det som vises her er mer relasjonelt og fellesskapsbasert, sier Wistreich. 

Er fellesskapet mulig? 
Men hva med fallgruvene med et slikt prosjekt? Er det i det hele tatt mulig å oppnå felleskap (community building) og omsorg i et ellers kapitalistisk system, der samarbeid gjerne oppstår fordi man deltar på de «riktige» arrangementene med «riktig» utseende og oppførsel – iblant også «riktig» minoritetsstatus?   

– Mange kan ikke være til stede på åpninger, og blir ikke vist i utstillinger. Mange har heller ikke et atelier. Hvordan kan man da skape et nettverk, hvordan blir man sett? Institusjoner kuraterer i sitt eget bilde (in their own likeness), så hvis de er normative, får vi normative utstillinger og kunstnere. Dette forumet handler om å skape en støttestruktur, og gi hverandre rom for å dele erfaringer og problemer – også for å gjøre disse mindre personlige. Hvis nettverking er en del av det, så er det ingen som kan si «ikke gjør det», sier Moesby og legger til, 

– Vår basis for verdi i samfunnet handler om kapital. Fordi funksjonshemmede produserer tilsynelatende mindre eller ingen kapital, blir vi dermed undervurdert. Mange som ønsker å være i kunst- og kulturfeltet har ikke en bachelorgrad, fordi kunstskole, eller hva det måtte være, er utilgjengelig. Fordi akademiet står så sterkt, blir dette er barriere, og vi blir avprofesjonalisert. Samtidig er ikke kunst bare en jobb, det er livet, og mange av oss gjør ikke noe annet.  

Wistreich forteller at det å drive en institusjon med integritet er noe hun tenker mye på.  

– Utfordringen med en omsorgsbasert praksis er at det ofte kun skaper en slags boble i et ellers lite omsorgsfullt samfunn. Det er meget individbasert og derfor sårbart. For meg er det neste steget infrastrukturell kuratering. Hvordan kan vi få på plass strukturer og infrastrukturer som kan overleve individene?    

– Jeg tok med mitt arbeid til UKS fordi omsorgen føltes autentisk her, det føltes ikke som de bare ville krysse av i en boks, svarer Moesby, som mener det er like viktig å peke ut både dårlig og god praksis. Det betyr ikke at man aldri kan gjøre noe feil.