Atelierkrisen: mellom byråkrati og politikk

Oslo Open, et årlig arrangement der kunstnernes atelierer åpnes for publikum, ble arrangert for 16. gang forrige helg. Årets program satte kunstpolitikk på agendaen: Oslo Opens hederspris ble tildelt Verdensrommet, et støttenettverk for kunstnere og kulturarbeidere i Norge fra land utenfor EU/EØS. Verdensrommet fikk prisen for sitt arbeid med å bedre gruppens arbeidsvilkår. I tillegg ble mønstringen avrundet med et seminar om ateliersituasjonen i Oslo mandag formiddag. 

Seminaret, som fant sted på Unge Kunstneres Samfund (UKS), tok utgangspunkt i spørsmålene: «Hva må gjøres for at kunstnerne får flere og bedre arbeidsplasser i Oslo? Og hvem har ansvaret?» Situasjonen er at hele 40% av kunstnere som leier offentlig subsidierte atelierer i Oslo vil måtte flytte ved utgangen av 2023 – uten at det er lagt til rette for alternative løsninger. Det har den siste tiden også vært avdekket regelbrudd og rot i utleiekontrakter ved Kulturetaten, som eier og leier ut omkring 400 lokaler i Oslo. Kulturetaten har i opprydningsprosessen skapt mye uro ved å sende ut økonomiske krav til kunstnere – for så å trekke det tilbake.  

Etterlyser styrking av atelierordningen 

Tre innledende innlegg om ateliersituasjonen skisserte utviklingen av den kunstneriske infrastrukturen, hovedsakelig i Oslo. Et gjennomgående poeng var å belyse kunstnernes utsatte situasjon under manglende eller skiftende kunstpolitikk de siste 10-15 årene, og å foreslå konkrete løsninger for bedre forutsigbarhet.  

Steffen Håndlykken, styreleder i UKS, fremhevet hvordan den kulturdrevne byutviklingen har gagnet «kulturkolosser», som de nye og store museumsbyggene, i uforholdsmessig større grad enn den har klart å stimulere kunstnerøkonomien. I en henvendelse til politikerne oppfordret han til å ta med kunstnerorganisasjonenes dokumenterte erfaringer og undersøkelser inn i den videre planleggingen. 

Sebastian Makonnen Kjølaas, styreleder i Billedkunstnerne i Oslo (BO), snakket i sitt innlegg inngående om symptomatisk omregulering som gentrifiserende grep, og forklarte hvordan et slikt grep etterlater få lokaler til kunstnerne. Kjølaas pekte på atelierordningen som kommunens viktigste verktøy, og presenterte BOs liste over forslag til løsninger (se nederst i saken). 

Langsiktighet og permanente løsninger 

Det siste innlegget ble holdt av Maya Økland, kunstner og styremedlem i fotofellesskapet Bjørka. Bjørka har holdt til sentralt i Oslo i 20 år, men ser nå etter nye lokaler da bygningen på Grønland skal rives. Økland er bekymret for konsekvensene dersom de blir nødt til å relokalisere seg i utkanten av byen.  

– Jeg vil argumentere for at det er et tap for Oslo kommune å tillate at de ikke-kommersielle aktørene skyves lenger vekk fra sentrum. Resultatet blir at byen mister sitt særpreg og mangfold, til fordel for enda et Espresso House eller 7-Eleven. Det gjør sentrum til et sjelløst og kjedelig sted å være. Langsiktighet og permanente satsninger er nøkkelord som jeg vil oppfordre politikere til å se alvoret i. 

Vil kartlegge behov 

Innleggene ledet naturlig opp til en paneldebatt, der Økland stilte som kunstnerrepresentant i samtale med kulturbyråd Omar S. Gamal (Sosialistisk Venstreparti) og medlemmer av Kultur- og utdanningsutvalget i kommunen, Eivor Evenrud (Arbeiderpartiet), Hallstein Bjercke (Venstre) og Mehmet Kaan Inaan (Høyre). Moderator var Boel Christensen-Scheel, dekan avdeling kunst og håndverk ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Diskusjonen vekslet i stor grad mellom byråkratiske forslag om behovskartlegging og kommuneplaner, mot presserende behov og umiddelbare løsninger.  

– Politikken har vært å finne lokaler som er ledige i en periode og fylle disse med kunstnere. Det er også en kamp for å beholde atelierene. Det jeg ser og ønsker er at vi får på plass et kulturhusbehovsplan. En slik plan for kultur vil forplikte oss til å sette av midler til kulturlokaler i byutviklingen, og den vil gi oss en sterkere bevissthet om hvilke typer lokaler det er behov for, sa Gamal, som senere meddelte at det foregår en utredning rundt etablering av atelierer på Veterinærhøgskolen og en tom blokk på Rommen. 

Evenrud ba om en spissing av forslaget som vil sikre kunstnernes behov.  

– Når vi stadig snakker om kunst og kultur i samme vending, så ender det opp med at det er idretten som skal samarbeide med kulturen. Det ender med svært få produksjonslokaler, som er det kunstnerne etterspør, sa Evenrud. 

Bjercke, som selv var kulturbyråd i perioden 2011–2015, mente imidlertid at planarbeidet burde begynne med en ny kommuneplan med kulturdrevne visjoner for byutviklingen, for eksempel kunstnerlandsbyer. 

– Den viktigste oppgaven til bystyret er at man hvert 4. år skal lage en kommuneplan som sier noe om hvordan kommunen skal bygges fremover. Problemet er at den siste kommuneplanen som ble vedtatt i Oslo er fra 2015, sa Bjercke.  

Umiddelbare tiltak 

På spørsmålet om det presserende behovet for atelierplasser utpekte Kaan Inaan Lokomotivverkstedet i Gamlebyen som et aktuelt sted, også for en potensiell residency-ordning i kommunens regi. 

– Når man velger å kaste ut kunstnere fra sine atelierer på kort varsel, så mener jeg at ansvaret, plikten og initiativet skal ligge hos kommunen på å finne alternativer til disse kunstnerne, sa Kaan Inaan.  

Økland la avslutningsvis frem et forslag om å opprette en stipendordning for å gi kunstnere støtte til å leie lokaler til markedspris.  

– Dere har laget disse flotte museumsbyggene, Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Dere burde spørre dere: Skal det ikke også være sånn at byens kunstnere skal produsere kunst som faktisk kan komme seg inn der? Og hva skal til for at kunstnere skal komme til det nivået? Det er atelierer. Arbeidsplasser, sa Økland avslutningsvis.  

Et opptak av seminaret kan ses på Oslo Opens nettsider.