Ateliersituasjonen i Oslo

Når subsidierte atelierer som Myntgata og Ila pensjonat stenges blir jeg bekymret for at kunstnerne forsvinner fra sentrum. Det gjør helt klart noe med bymiljøet å ha kunstnere som del av nabolaget. Det går begge veier, omgivelsene og stedet man jobber påvirker kunsten som blir laget.  

Under Oslo Open i april 2022 lagde vi en pop up kafé og møteplass på Ila pensjonat fordi vi ville at forbipasserende og naboer skulle vite hva som skjer i bygget. Vi ville også ha et sted folk kunne komme og spørre oss om tips til hvilke kunstnere de burde besøke. Det er mange som er interessert i kunst, men ikke vet helt hvor de skal starte, og setter pris på å kunne snakke med noen, ansikt til ansikt. Grunnen til at vi ville være nettopp på Ila var at vi var redde for hva som kom til å skje med kunstnerne der, og ville sette fokus på dette. 

Jeg tror ingen andre yrker har en så usikker arbeidssituasjon. Mange av kunstnerne som var med på Oslo Open i fjor kan ikke være med i år, fordi de ikke vet hvor de jobber om noen få måneder. Dette gjelder ikke bare de på Ila og Myntgata, men flere, og både de som leier privat og gjennom kommunen.  

Jeg er også bekymret for flyktningene. Alle som har vært på innsiden av Ila pensjonat ser at det ikke er et sted å bo, hverken for flyktninger eller noen andre. Det var jo grunnen til at bygget ble atelierhus i sin tid. Så at de nå skal huse flyktninger, det skjønner jeg ikke. Jeg håper politikerne drar og ser stedet med egne øyne, snakker med kunstnerne som jobber der og tenker seg om en gang til. 

Oslo Open, og andre åpne arrangementer på atelierene, er ikke bare steder å oppleve kunst, men det bygger også naboskap. Det trenger vi, for når folk ikke vet hva kunstnere gjør på jobben og ikke ser hva som skjer inne i de bygningene, da er det lettere å kutte i budsjettene og legge ned atelierhusene. Vi som jobber med kunstformidling har en stor jobb å gjøre med å vise hvilken enorm verdi kunsten har i byen.