En solid presentasjon, men med enkelte løse tråder

BÆRUM
Henie Onstad Kunstsenter
Alia Farid
Bneid Al Gar
Skulptur, video, tekstil, tegning
Utstillingen står til 5. januar 2025

I 2023 ble Alia Farid, fra Kuwait og Puerto Rico, annonsert som den tredje vinneren av Lise Wilhelmsen Art Award. Prisen, som mange i kunstoffentligheten fremdeles ikke kjenner ordentlig til, består av den nette sum av $100 000, en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, med tilhørende katalog og formidlingsprogram. Alia Farids nylig åpnede utstilling er forøvrig hennes første utstilling i Norden.

Nysgjerrigheten ble på forhånd pirret av den tilsynelatende «uvanlige» kombinasjonen av bosteder Farid holder til i - en tåpelig reaksjon gitt den globaliserte verden vi lever i, og et faktisk resultat av flukt fra Gulfkrigen i 1990. Det viser seg at hennes mangefasetterte kunstnerskap nærmest defineres av koblinger mellom ulike og uventede steder i verden gjennom motiver, materialer, teknikker og historier. 

Fra Puerto Rico til Palestina
La oss ta de noe overraskende koblingene først. Fra en kuwaitisk-puertoricansk kunstner, hadde jeg ikke forventet å bli møtt med det pro-palestinske slagordet som vi stadig hører i demonstrasjoner mot Israelsk krigføring i Gaza, «From the river to the sea…» - på spansk: «Del rio al mar libres vamos a andar». Den første delen av utstillingen tar imidlertid for seg den palestinske migrantbefolkningen i Puerto Rico gjennom en serie tekstilarbeider som kombinerer motiver fra arabiske og karibiske tradisjoner. For ytterligere å komplisere tekstilarbeidenes opprinnelseshistorie, er teppene lagd i samarbeid med vevere i Samawah i Sør-Irak, og individuelle håndverkere står kreditert på informasjonskortene ved siden av de enkelte arbeidene.

Kobler sammen broderier og tegninger
Arbeidene dokumenterer moskeer, butikker og en palestinsk restaurant i Puerto Rico. Broderiene har et naivistisk preg, der biler, veier og bygninger omkranses av dekorative elementer typisk for izar, en type teppe fra Irak. Den mørkvevde bakgrunnen lar de fargerike kjedebroderte stingene sitre og sprake. På kortveggen henger en serie papirarbeider der tradisjonelle izarer er sporet med grafitt på papir, så man så vidt skjelner mønsteret som går igjen i teppene i gallerirommet. Dette gir en fin kobling til håndverkstradisjonen tekstilarbeidene tilhører. 

At kunstneren vil vise sin støtte til Palestina gjennom dens karibiske diaspora er det ingenting i veien med, og det er i seg selv interessant å vite at det lenge har vært en palestinsk minoritet i Puerto Rico. Det som slår meg, er det som forblir usagt rundt Puerto Ricos posisjon jamfør egen selvstendighet, og dets nåværende status som et amerikansk territorium. Arbeidet fordrer mange mentale hopp mellom Midtøsten og Karibien, og speiler på et vis kunstnerens egen bakgrunn. Det oppleves politisk, men samtidig uklart hvorfor nettopp kunsthåndverkerne i Sør-Irak er engasjert for å utføre disse vevnadene om Palestinere i Puerto Rico. Kanskje blir ting tydeligere når den annonserte, omfattende katalogen med tekster om Alia Farids kunstnerskap slippes i oktober. 

Om olje og vann
Utstillingens andre del domineres av fem svære, spektakulære skulpturer; overdimensjonerte, vannkar med ulik regional tilknytning i Sør- og Vest-Asia: en lota, en bred og en smal mugge, en jerrykanne og en flaske. Skulpturene, med tittelen In Lieu of What Is (2022), er inspirert av offentlige drikkefontener i Kuwait, men strippet for all utsmykning er det kun form og den sandfargede harpiksen med glassfiber som trer frem. 

Materialet, harpiks, er et biprodukt av oljeutvinning. Den kobles til utstillingens tittel, Bneid Al Gar, som betyr «land av tjære» på arabisk, og peker nettopp mot de store oljefeltene i Kuwait, og oljeutvinningens påvirkning i Gulf-regionen. Forskjellige aspekter knyttet til oljeproduksjon fungerer som et slags gjennomgangstema i utstillingen, men er hovedsakelig eksplisitt i tittelen. 

Mest interessant i den aktuelle utstillingen er samspillet mellom de unike tekstilarbeidene og de støpeformede vannkarene. I begge tilfeller jobber noen på kunstnerens bestilling: henholdsvis håndverkere som gjennom generasjoner har forvaltet kunnskap og tradisjoner og et firma som masseproduserer overdimensjonerte objekter i harpiks og glassfiber. 

Slik som de ulike vannkarene kan knyttes til ulike deler av Asia, består Farids kunstnerskap som helhet av en pågående kunstnerisk migrasjon mellom ulike deler av den ikke-vestlige verden. Lokasjonene de to videoverkene i samme sal er satt til er henholdsvis en fiskerfestival på en frihandelsøy i Iran, og myrområdene i Sør-Irak. Felles for sistnevnte arbeider er også fokuset på tilgangen til vann i noen av verdens tørreste land. 

Ikke helt vellykket
Store deler av utstillingen imponerer. Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av å ikke være helt overbevist hvorfor prisen skulle lande på akkurat dette kunstnerskapet. Skulpturen Palm Orchard (2022) skal minne om daddeltrærne som en gang vokste i Farids bestemors hjemby, Basra, Sør-Irak, men som ble destruert under Irak-Iran krigen på 80-tallet. Skulpturen er plassert på en betongplattform utenfor inngangen, på et stykke plen, og består av en neongul gummidekket metalpåle med LED-lys pinner på toppen. Oppsynet er både komisk og trist, som et omreisende tivoli etter stengetid. Av bildene kan jeg se at skulpturen nok tar seg best ut i mørket, men den fremstår allikevel ikke som noe mer enn en flåsete LED-frukthage.