De glemte maleriene bør frem 

Nasjonalmuseet
Else Hagen – Mellom mennesker 
Utstillingen står på Nasjonalmuseet frem til 26. januar 2025
Vises fra og med 1. mars på Kunstsilo i Kristiansand 

For mange vil nok navnet Else Hagen (1914-2010) fremdeles oppleves ukjent. Antakelig vil den aktuelle vandreutstillingen, allerede vist i Stavanger kunstmuseum og Trondheim kunstmuseum kunne bidra til at Else Hagens navn fester seg. Visuelt kjenner man kanskje hennes mosaikkutsmykning Samfunn II (1960-66) i Stortinget, uten at man av den grunn kjenner kunstneren bak verket. I tråd med det pågående krafttaket i museumsverdenen for å løfte frem glemte eller neglisjerte kvinners kunstproduksjon, forsøker man ved utstillingen «Else Hagen – Mellom mennesker» å si noe om hvorfor Else Hagen forsvant fra kunstverdenens bevissthet.   

I sin samtid var Hagen både anerkjent og suksessrik. Hun fikk gode anmeldelser, solgte arbeider gjennom utstillingsvirksomhet, og fikk etter hvert en betydelig karriere som monumentalkunstner med flere store offentlige utsmykningsoppdrag. Den abstrakte kunstens fremmarsj kan ha de-aktualisert henne. Så også kan fokuset på utsmykking, som ikke nødvendigvis høster oppmerksomhet fra offentligheten, ha bidratt til at Hagen «forsvant».  

Utstillingen Mellom mennesker er resultatet av et lengre forskningsprosjekt der mye arbeid har blitt lagt ned rett og slett i å oppdrive og katalogisere arbeidene hennes. Enkelte nøkkelverk, slik som Tinnsoldater (1945) og Familie (1950), ble imidlertid tidlig innlemmet i Stenersen-samlingen og er slik blant de mer kjente, noen vil si ikoniske, maleriene hennes. 

Den maleriske epoken  
Else Hagens kunstnerskap har noen tydelige kronologiske og mediale avgrensinger: den maleriske, den monumentale og den grafiske. Mot slutten av livet og karrieren returnerte hun til maleriet, med varierende suksess. Den første, og mest interessante perioden, er den maleriske, som spenner fra før andre verdenskrig til slutten av 50-tallet. Denne perioden utgjør brorparten av første utstillingsrom.  

Museal montering 
Utsøkte malerier, på rekke og rad, i blå, rosa, beige, og gule toner. Hagen nyttiggjorde seg ofte av fargebruken til fauvistene, der farge brukes til å formgi, ikke bare til å illustrere. Dette kommer godt til syne i et selvportrett fra 1940, og det slående Displaced Person (1948). Her er fargebruken virkelig vill (jf. bruken av ordet i forbindelse med nedlatende beskrivelser av fauvismen), som en sprakende solnedgang i et menneskeportrett. Samtidig har motivet en sårhet. Nervøsiteten i blikket til kvinnen, fiklingen med veske og identitetspapirer, er en subtil illustrasjon på krigens konsekvenser.

På Kunstakademiet (1934-37) studerte Hagen under danske Georg Jacobsen, som gjorde såpass inntrykk på sine elever at de gikk ved navnet «jacobinerne». Hans lære var sterkt knyttet til konstruktivismen og kubismens prinsipper, men innenfor en mer rasjonell akademisme som brukte de geometriske elementene som underlag for figurative malerier.  

Kvinner i arbeid  
Et definerende element ved Hagens motivvalg, spesielt etter krigen, var en refleksjon av at hun var blitt gift og mor. Hagen var fast bestemt på at kvinner måtte fortsette å arbeide etter å ha fått barn, og hun kombinerte selv kunstneryrket med morsrollen. Derav er flere av hennes motiver ærlige skildringer fra hjemmesfæren med barn, der hun tematiserer hverdagslivets opp- og nedturer.   

Overgang til det monumentale  
De monumentale, material-baserte arbeidene ble i hovedsak utarbeidet som utsmykninger. Hennes viktigste utsmykninger er dokumentert i en video som projiseres i utstillingens andre sal. 

Ved siden av utsmykningsoppdragene lagde Hagen grafikk, og arbeider i denne sjangeren utgjør store deler av det innerste av de to rommene på Nasjonalmuseet. Arbeidene når på ingen måte opp mot det kvalitetsnivået Hagen holdt i sin mest aktive periode som maler. Det er som om det visuelle språket hun brukte i maleriene har blitt erstattet av et som oversetter fra det monumentale og materialbaserte til det grafiske.  

Metallarbeider som trekker ned 
Inkludert i utstillingen er også flere figurative metallarbeider, blant annet to masker, og et innrammet dyrehode i krommetall. Spesielt sistnevnte fremstår juglete, og trekker ned fremstillingen av kunstnerskapet.   

Sal to er samlet sett en ganske stor nedtur etter de vitale, relaterbare og stilistisk sterke maleriene som møter publikum i sal en. Foruten det mediale skiftet mellom disse utstillingsrommene og epokene i kunstnerskapet, ser man også en forflytning fra spesifikke opplevelser og familiære settinger som motiver i maleriene, til det mer generelle, overordnede, eksistensielle i grafikken. Det visuelle språket hun utviklet for sine utsmykningsoppdrag var tilpasset en kontekst og en materialitet som dessverre ikke oversettes spesielt godt til mindre verk i utstillingskontekst. De grafiske arbeidene fremstår mer dekorative enn uttrykksfulle. Avbildningen av mennesker og universalistiske titler som Klode (1973) og System (1975) har et ekko av Arne Ekeland i seg, men mangler hans (og hennes tidligere) politiske og kunstneriske brodd. 

«Else Hagen – Mellom mennesker» er alt i alt en interessant og lærerik utstilling, men kuratoren(e) burde latt være å inkludere arbeider som trekker såpass ned og som strengt tatt ikke finner sin plass i helheten.