Smykker som også hadde gjort seg i større formater

Åse-Marit Thorbjørnsrud: Mammas georginer er skjønne miniatyrer med stor uttrykkskraft. Åse-Marit Thorbjørnsrud: Georgine, oksydert. Foto: Øivind Storm Bjerke

Tre kunstnere med stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse tar utgangspunkt i møtet mellom natur, kultur, håndverk og kunst. Resultatet er en lavmælt, men samtidig kraftfull påminnelse om at i dagens kunstfelt inntar kunstformer som tidligere ble skjøvet til side som kunstferdig håndverk, selve hovedrollen. 

SANDEFJORD
Sandefjord kunstforening

Millie Behrens; Ingjerd Hanevold; Åse-Marit Thorbjørnsrud.
Utstillingen står til 31. desember 2023

Kunstforeningene ble på 1990 -tallet skjøvet bort fra rollen som omdreiningspunktet for kunstformidling utenfor hovedstaden, og ble erstattet av kunsthaller og kunstnersentre. Sandefjord kunstforening viser at slik behøver det ikke å være. De viser faglig velbegrunnet og kuratorisk solid gjennomførte utstillinger med bredde i den kunstneriske profilen. Nå viser foreningen tre sentrale «smykkekunstnere» med stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Fellesnevnere for kunstnerne er et vennskap som går tilbake til 1980 -tallet, en kunstnerisk tilnærming forankret i respekt for håndverkstradisjoner, materialkunnskap og, ikke minst, at de alle tre bearbeider aspekter ved møtet mellom natur, kultur, håndverk og kunst.

Fra smykke til kunst
Konnotasjonene knyttet til begrepet om smykke, som en sjelden kostbarhet eieren kan vise sin rikdom og posisjon gjennom, er vel noe de færreste kunstnere i dag vil forbindes med. På et stille og diskre vis, distanserer de tre utstillerne Millie Behrens, Ingjerd Hanevold og Åse- Marit Thorbjørnsrud seg også fra denne noe foreldete måten å tenke smykker på.  De er representanter for gruppen av internasjonalt anerkjente norske kunstnere som arbeider innenfor et materialbasert uttrykk der håndverk fortsatt spiller en sentral rolle. Kunstnerne er født 1955 – 58 og etablerer seg på 1980 – tallet i et kunstfelt som den gang i langt større grad enn i dag var ordnet etter et skille og et hierarki knyttet til teknikker og utdanningsforløp. Jeg hefter meg ved at i egenpresentasjonen på utstillingsveggen referer Behrens og Hanevold til at de er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, mens Thorbjørnsen oppgir at hun har både svennebrev og en spesialisert utdanning fra København som gullsmed. Ingen av dem kaller seg altså «smykkekunstner» og Behrens og Hanevold referer til den gamle Kunst og håndverksskolen med den nye betegnelsen «Kunsthøgskolen». Dette opplever jeg som en fagpolitisk og kunstnerisk markering av at aktørene produserer kunst løsrevet fra det gamle sjanger og medium-hierarkiet. Det erfares også som en distansering i forhold til utdanningsforløpet der det ble skilt mellom håndverk og kunst – et forløp der maleri og skulptur, som kjent, tronet øverst. Markeringen vinker dessuten farvel til de tydelig kjønnsdelte kunstfeltet som levde i beste velgående til inn på 1980 -tallet.

Ingjerd Hanevold er inspirert av prinsipper for organisk liv, vekst og nedbrytning. Liggende på bord: Knoppkjede, oksidert sølv. Foto: Øivind Storm Bjerke

Individuelle uttrykk med natur som utgangspunkt 
Verkene har et individuelt uttrykk ut fra personlig motivering med bakgrunn i kunstnernes nære forhold til natur. Hanevold refererer til sin oppvekst i en gartnerslekt som har gjort henne spesielt var for vekslinger i årstider og årsvekst som danner livets rytme med utgangspunkt i en syklisk repetisjon. Dette i motsetning til et moderne tidsbegrep som er lineært og der alt har en begynnelse og en slutt. Formene tar utgangspunkt i prinsipper for oppbygging og nedbryting av organisk plantemateriale transformert til abstraherte objekter som også kan fungere som bærbar og kroppsnær kunst. Thorbjørnsrud mønstrer to verkgrupper der den ene er motivert av «Mammas georginer», som var morens stolthet og glede og «Bol», som er inspirert av vepsens bygningskonstruksjoner. Formen ligger tett på motivene. Det oppleves som begrensende i forhold til det store potensial som ligger i dem til både å sprenge det lille formatet og utvikles til mer komplekse komposisjoner.

Åse-Marit Thorbjørnsrud: «Bol», inspirert av vepsens byggekunst. Foto: Øivind Storm Bjerke

Behrens arbeider i en gruppe av verk med formene som oppstår over tid i materialer som stein, perler og tre stilt sammen gjennom geometriske former, helst ovaler og sirkler laget i sølv som føyer helheten sammen til livlige ornamenter. Hun har også lagt dette til grunn for en nylig avduket stor dekorasjon i et offentlig bygg. I en avdeling med nyere arbeider blir geometrien satt i et kontrastrikt samspill av dristige montasjer av tre, metall og stein. En hel kolleksjon har en materiell røffhet og vertikal slankhet, som kunne gjøre dem egnet som halssmykke for herrer, til erstatning for et kjedelig slips. 

Millie Behrens nye arbeider er både elegante og røffe og kunne like gjerne fungere som veggdekorasjon og et brystsmykke; f.eks. et slips. Millie Behrens: I skyggen av et tre, sølv, valnøtt, perler. Foto: Øivind Storm Bjerke

Monumentale miniatyrer
Utstillingsregien er tilbakeholden og understreker hvordan repetisjoner og formlikhet er prinsipper de tre kunstnerne bygger på, uten at det blir kjedelig av den grunn. Det sørger det finstemte spillet på materialenes sanselige egenskaper for; elementer av brudd og kontrast tilfører uro og spenning i en ellers velordnet verden. En fotoserie viser hvordan smykker også er en identitetsmarkør i forhold til klasse og kulturell identitet. I serien bærer navngitte kvinner Hanevolds smykker som uttrykk for styrke og individuell egenart ved å vise sitt personlig valgte smykke.

Kvinner som bærer frem kunsten. To fotografier av profilerte kvinner som inngår i Ingjerd Hanevolds prosjekt «Smykker naturligvis». Foto: Øivind Storm Bjerke

Man kan diskutere om smykket som noe vi bærer på oss, er vesensdefinerende for «smykkekunst». De utstilte arbeidene er presentert i en beskjeden og tilbakeholden ramme, som får oss til å oppleve dem som intim miniatyrkunst, men prinsipielt er det ikke noe i veien for å utarbeide formene i størrelser som vil kreve en lastebil skal vi bringe dem med oss ut i selskapslivet. Mange av de utstilte arbeidene ville også tåle å presenteres i form av monumentale utsmykninger på offentlige plasser og bygg.

    Stikkord