Lyd og stillhet i Lofoten

Oppdatert 22. november 16.00

Uventet e-post i innboksen
Direktør for Maaretta Jaukkari Foundation (MJK) i Lofoten, Annika Wiström, annonserte et samarbeid med det nomadiske og helt spesielle prosjektet Museum of Sound, produsert / kuratert av Rikke Lundgreen og Tommi Grönlund, i samarbeid med Thora Dolven Balke og MJK. «Vi håper dette kan være av interesse for deg som kunstkritiker». Jeg reiste av sted fast bestemt på å utforske eventet gjennom en reportasje heller enn å anmelde enkelte verk.

Fredag 28. oktober ankom jeg Leknes lufthavn i Lofoten der jeg ble hentet med bil og transportert av Wiström selv til fredelige og tilsynelatende mennesketomme, mørknende Kvalnes. I løpet av den halvtime lange kjøreturen gjennom det regntunge, grå landskapet fikk jeg mye informasjon om fantastiske MJK og om praktikaliteter knyttet til oppholdet.

Samhørighet minus sauna
Innledningsvis ble jeg tilbudt en rykende varm pastarett med håndplukkede snegler og dampete skjell fra stedet. Med et fem timer langt program i vente og tett på mange fremmede mennesker føltes det best å lade opp med mat i stedet for å ta badstue med øvrige deltakere. Jeg forsto ganske snart at jeg hadde takket ja til et opphold influert av relasjonell estetikk forankret i mellommenneskelig samvær og sosial kontekst heller enn den private betraktning. Et øyeblikks følelse av usikkerhet endret seg snart til en følelse av å være blant likesinnede.

Maten var tilberedt av en av de finske bidragsyterne, multitalentet Tuomas Toivonen – arkitekt, produsent, komponist, lydkunstner og kokk. Etter en stund ankom en gruppe unge studenter fra Nordland film- og kunsthøgskole, Marianne Hultman, tidligere leder for Oslo Kunstforening, i dag leder for Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) i Svolvær, Kristin Risan, frilans kunstformidler og tidligere ansatt ved NNKS og Svein Ingvoll Pedersen, avdelingsdirektør på Museum Nord. Tilstede var også de allerede nevnte Lundgreen og Balke, redaktør, kurator, musikk- og kunstanmelder og gallerist Maria Veie Sandvik, og den eksperimentelle performancekunstneren Alexandra Murray-Leslie, som avsluttet kvelden med en energisk og fargesprakende konsertperformance ispedd et lysbildeforedrag. Murray-Leslie er i dag ansatt som professor på Kunstakademiet ved NTNU i Trondheim.

Velkommen
Det ble et kort, men varmt velkommen fra Annika Wikström, som forøvrig burde fått mer tid til å snakke om hvilken bygning vi befant oss i – arkitekturen er i sammenhengen ikke uvesentlig.

Maaretta Jaukkari Foundation. Arkitekt: Aslak Limmatainen. Foto: Annika Wiström.

Bygningen, som rommer et bibliotek, en sauna og en stjernekikkert, er designet av arkitekten Aslak Limmatainen. Vendt mot havet mot nord, med utsikt over Grønland og Svalbard, ligger den ved foten av en gruppe fjell direkte mot sørvest, skjermet fra veien av en gruppe trær. Etter Wikströms tale, fulgte en lengre innledning og forklaring av konseptet bak Museum of Sound ved kurator og produsent Lundgreen. I serien med lytterom, fortalte Lundgreen, om jeg husker riktig, at målet var å skape et tomt rom fylt med lyd. Hun fremhevet videre kjennsgjerningen at alle har et forhold til lyd, og at det ofte er definert av subjektive opplevelser og minner. Intensjonen med lytterommet ved Maaretta Jaukkuri Foundation var å gjenopprette lytting som en fokusert og prioritert aktivitet.

Kveldens første innslag og for mitt vedkommende selve høydepunktet i programmet, var en sesjon / livekonsert / samtale mellom den finske musikeren Timo Kaukolampi og nevnte Tuomas Toivonen [red. se bildet øverst]. Foran seg hadde de tre trommemaskiner av slaget Roland TR-808, et instrument presentert som en institusjon i seg selv og med en helt spesiell historikk. Grönlund eide den ene, Toivonen den andre og den tredje var eid av den innflytelsesrike finske lydkunstpioneren Mika Vainio (1962-2017). Vainio skapte fra 1996, for bare å ha nevnt en brøkdel av alt han i sin tid utrettet, mer enn 15 lydinstallasjoner, de fleste av dem bestilt av biennaler – for eksempel Berlinbiennalen –, museer og gallerier i kontinentaleuropa. Første installasjon var på Manifesta 1996 og ble kuratert av Hans Ulrich Obrist. Mika Vainios studio, arkiv og samlinger av plater og bøker forblir i Oslo og forvaltes av Rikke Lundgreen.

Musikalsk forskningslaboratorium
Det var åpenbart at Kaukolampi og Toivonen på sitt vis – ved å spille på Vainios maskin, ønsket å påkalle hans nærvær. Seansen var en studie i nerding på høyt nivå og det var utrolig gøy å bli med på de to dyktige musikernes / komponistenes utforsking, samtaler om og forvandling av lyder som i seg selv var helt flate og pregløse, men som gjennom en eksperimentell tilnærming basert på fagkunnskap og erfaring, smeltet sammen til et suggererende hele. Det ble brukt masse tid på å demonstrere hvordan den enkelte «flate» lyden i en sammenstilling med andre vel så «flate» lyder på de andre trommemaskinene skapte en perfekt «sound». Et, i beste forstand, merkelig samspill og en magisk transformasjon. Å differensiere lyder på denne måten og å merke seg de tilsynelatende ørsmå grepene som skal til for å skape endring i et lydbilde, var stimulerende.

Den påfølgende avspillingen av Rikke Lundgreens lydverk «A Sonic Boom Sounds Much Later at Night» og Thora Dolven Balkes multimediale «I is», basert på feltopptak fra et opphold i Brasil, bidro til større ro og konsentrasjon, og åpnet for assosiasjoner og minner knyttet til eget liv. Det var tid for å bevege seg inn og ut av lyden og å reflektere, ikke bare over det klanglige i rommet, men også over egen respons underveis.

Lytterommet ved Maaretta Jaukkuri Foundation la til rette for lytting som en fokusert og prioritert aktivitet gjennom hele kvelden og programmet fortsatte på liknende vis på dag to.

Etter en innledende, nærmest bevissthetsutvidende, musikk-sesjon med Tuomas Toivonen, ble programmet rundet av med to paneldiskusjoner knyttet til, blant annet, den enkelte paneldeltakers første minner om lyd og stillhet.

På poetisk vis ble det fortalt om forskjellige lyder i egne barndomshjem og på besøk hos slektninger, men samtalene innbefattet også overordnete perspektiver på hva stillhet er. Fenomenet lydhallusinasjoner ble også drøftet. Toivonen, som først snakket om et tidlig minne om lyden av krafsing i legoklosser, beskrev etter hvert hvordan han aktivt brukte minner knyttet til lyder i egen barndom i egen musikkproduksjon som voksen. Toivonen serverte også et John Cage-inspirert utsagn om stillhet.

– Det finnes ingen stillhet. Vår lytting er fanget i kroppen og kroppen er overhodet ikke stille. Stillhet er noe unaturlig. Lydene i landskap og natur skifter konstant.

Maria Veie Sandvik, som har en dyp interesse for og kjennskap til både elektronisk og klassisk musikk, tok utgangspunkt i sine barndomsminner knyttet til lyd og snakket dessuten om lyd knyttet til bevegelse.

– Jeg vokste opp i en syngende familie – det ble sunget hymner i mitt barndomshjem og lyden av stemmer forbinder jeg med en form for beskyttelse. Jeg har forøvrig også et barndomsminne knyttet til lyd fra mine besteforeldres gård. Etter at de voksne hadde lagt seg, pleide vi å løpe fra et kjøkken som lå i den ene enden av huset til et annet kjøkken som lå i den andre enden – frem og tilbake om igjen og om igjen – og jeg husker klirringen i glassene i skapene da vi trampet forbi. Grunnleggende sett er det vanskelig for meg å tenke på lyd og musikk uten å tenke på bevegelse.

 Maria Veie Sandvik knyttet også lyd og musikk til ekstatiske tilstander.

– Jeg har aldri brukt narkotiske stoffer, men lyder kan få meg til å føle meg svært sterk. Fra en periode da jeg gikk på ballettlinja på Inderøy videregående skole, husker jeg at da jeg sto i en kirke og hørte orkesteret øve på Händels Messias, følte jeg det som om jeg kunne fly, at jeg kunne sveve høyt der oppe uten å falle ned. Denne formen for ekstase er jeg nærmest avhengig av fordi det er som om det er noe i hjernen som endres. Det er en overveldende erfaring. Jeg bruker også musikk, det være seg elektronisk eller klassisk musikk, i helbredelses-sammenheng, og det er noe jeg trenger og som jeg velger å prioritere. Disse erfaringene som får kroppen til å «pumpe», er noe jeg tror på.

Med disse ordene runder jeg av reportasjen fra Museum of Sound.

Husket jeg forresten å nevne at Lofoten akkompagnerte Museum of Sound med Nordlys, svevende ørner høyt på himmelhvelvet, fredsomt snøfall og sauer som drev langsomt forbi i horisonten?