Før forliset
Støtvise, repetetive og dype signaler fra den kinetiske lydskulpturen «Ancestral Tears: Version 2» dominerer ny utstilling på Atelier Nord. Gjennom sin sanselige og poetiske installasjon maner britiske Trevor Mathison (f. 1960) oss til å legge om kursen mens vi ennå kan.
OSLO
Atelier Nord
Trevor Mathison
From Signal to Decay: Volume 6
Kuratorer: Appau Jnr Boakye-Yiadom, Oliver Fuke, Rob Young, Ida Lykken Ghosh
Arrangeres som del av Ultima
Utstillingen står til 15. oktober
Siden den første utstillingen i serien From Signal to Decay på Goldsmiths CCA i London i 2022, har komponisten, lyddesigneren og kunstneren, Trevor Mathison, gjort betydelig suksess. Etter å ha fått en strålende mottakelse for sin debututstilling, har Mathison bragt kunstprosjektet videre til Brussel og nå, i forbindelse med Ultima, til Oslo. Nærmere bestemt Atelier Nord på Olaf Ryes plass. Det er første gang hans kunst vises i Norge.
En mektig, sonisk installasjon
Den stedsspesifikke utstillingen består av flere raffinerte visuelle elementer – de kommer jeg tilbake til – men først og fremst er det det komponerte, usynlige, men altomsluttende, organiske lydlandskapet som griper tak i publikum. Rob Young, en av utstillingens kuratorer, skriver i folderen som følger utstillingen at Mathison, uten å referere direkte til bygningens tidligere liv «... forsterker energien som er lagret i bygningens struktur via en sammenvevd kombinasjon av ulike elementer.» Og kanskje ligger ikke bare lyden av varmesystemets summing, men også lyden av fortidens bønner fra det tidligere bedehuset på Grünerløkka innbakt i From Signal to Decay: Volume 6?
Helt konkret stammer lydene fra tre kilder: Fra den nevnte, sentralt plasserte og, viser det seg, uhyre teknisk avanserte Ancestral Tears: Volume 2 midt i hovedsalen, fra lyden som akkompagnerer video-essayet som vises inne i et mørklagt rom, og fra gaten utenfor – lyden fra stedet fanges opp av en mikrofon montert på utsiden av bygningen og sluses direkte inn i utstillingen.
Uregelmessig puls
Den tvungne måten de mørke signalene som sendes ut fra Forfedres tårer produseres på – gjennom bruk av, blant annet, skjulte, kraftige magneter, stålvaiere og en teknisk avansert mekanisme – gir, blant annet, assosiasjoner til det maktmisbruket vi mennesker utøver overfor naturen i dag. Lydproduksjonen er styrt gjennom mekanikk og storartet ingeniørkunst, men signalets langsomme og uregelmessige puls gir en følelse av et defekt signalsystem. Visuelt er verket imidlertid slående og lukten fra den fuktige barken under de to svingende høyttalerkjeglene ga – og gir kanskje fremdeles – et sanselig kick.
Lyden av en bil som suser forbi i gaten utenfor slår inn.
På den ene veggen i samme sal, vises en veggmontert mixed media skulptur som ved første øyekast ser ut som en knaggrekke i tre med lange, svarte hår tredd over hver sin stålkrok. Tettere på oppdages det at skulpturen som har tittel Extended Tape Loops består av lange remser av avklippede magnetbånd som er festet på en uhyre delikat, skråskjært trelist. Idet jeg beveger meg forbi Extended Tape Loops, blafrer båndene med lagret lyd forsiktig og kaster spinkle skygger på veggen bak. Er det kanskje et slags selvportrett Mathison, som i flere tiår har vært best kjent som musiker, komponist og lyddesigner, har flettet inn her?
Ikke fullt så spennende er det å betrakte de digitale trykkene, Untitled (Imaginary Scores), 2023. Det ville ha gjort seg bedre å ta med noen av Trevor Mathisons originale, pustende blyanttegninger, som man kan lese beskrivelser av i Adrian Searles begeistrede anmeldelse av From Signal to Decay: Volume I, i The Guardian (16. august 2022).
Tilsynelatende trøstesløst
Mens Trevor Mathison arbeidet med sin partner, kunstneren og filmskaperen John Akomfrah i 2018, produserte Mathison en, som allerede nevnt, en-kanalsvideo med lyd, Untitled (2018). Videoen i svart-hvitt, filmet av Mathison på Skye-øya i Skottland, presenteres i utstillingen på et stort lerret i et mørkt avlukke med sakko-sekker på gulvet. De vonde lydene som ledsager filmens grå-grå bilder av sildrende vann, krusninger på havet og skyer i bevegelse, er vanskelig å skille ut fra det øvrige mørke lydlandskapet i salen. Tankene ledes mot den økende havforurensningen, men også mot havet som en sjøvei, ikke bare for handel, men også for umenneskelig slavetransport. Det hører med i en introduksjon til- og vurdering av Trevor Mathisons kunst at han lenge har vært en sentral skikkelse innenfor postkolonial kunst og lydskaping i Storbritannia.
Savner fagterminologien
Det eneste som gjenstår i forbindelse med den fengslende utstillingen From Signal to Decay: Volume 6 på Atelier Nord, er at det skrives en tekst om teknologien som er tatt i bruk i utstillingen. En slik vil publikum ha nytte av.
FAKTA
Trevor Mathison (f. 1960) er en britisk kunstner, musiker, komponist og lyddesigner. Han integrerer ofte arkivmateriale i lydarbeidene sine og kombinerer ulike lydfragmenter for å skape komplekse lydlandskap. Han var komponist, og lyddesigner i den internasjonalt anerkjente kunstnergruppen Black Audio Film Collective, hvis poetiske dokumentarer som Handsworth Songs (1986), Twilight City (1989) og Seven Songs for Malcolm X (1993) utforsket den svart-britiske og postkoloniale erfaringen i Storbritannia. Trevor Mathisons tidligere eksperimentelle elektroniske musikkprosjekter inkluderer dub techno-gruppen Hallucinator (1993-2000), kunstnerkollektivet Flow Motion (1993-2000) og Dubmorphology, et musikkprosjekt med mediekunstneren Gary Stewart (2003–nå). Han komponerte nylig musikk til John Akomfrah & Dread Scotts Slave Rebellion Re-enactment (2019) og Garrett Bradleys prisbelønte spillefilm America (2019).