Skeivt blikk på bonderomantikk

OSLO
Kunstnerforbundet
Lars Korff Lofthus
Nu vandrer jeg for hver Mands Mund
Utstillingen står til 20. februar

Da nasjonalromantikken vokste frem i Norge på 1800-tallet var den forankret i den staute bonden og de landskap og tradisjoner som omkranset ham. Gjennom eventyr, språk og landskap skulle man finne noe spesifikt norskt å samle seg rundt – til forskjell fra den elitekulturen jålebukkene i København holdt på med. Dette har jo fungert godt, for mye av dette lever i beste velgående den dag i dag. Danskene ser fortsatt forundret på oss når vi forteller begeistret om folkeeventyr, troll og veiver ekstatisk med det norske flagget hver 17. mai.

Men, det meste har en tendens til å stivne litt etter hvert. Man må gjenoppfinne seg selv for å få litt bevegelighet i folkesjela og «det norske.»

Røslige karer
Lars Korff Lofthus tar i et krafttak her, må man kunne si, når han parer bonderomantikk, skap og landskap med såkalte bears, eller «bamser» på norsk: altså hårete, romslige homser. Denne type karer er en egen kategori skeive, som ikke bare har egne publikasjoner å vise seg frem i, men et eget Pride-flagg. Samtidig er Bear-kulturen ikke akkurat noe mainstream-fenomen, og befinner seg, ved første øyekast, uendelig langt fra nasjonsdannelsens maskineri. Men er det nå så sikkert? Kan vi våge å tenke annerledes? 

Ornamenter i malerier og tepper snos sammen med homofiles brysthår i Korff Lofthus´ verden. Foto: Kunstnerforbundet

I Korff Lofthus’ verden, som er like inspirert av homofil erotikk som bondens rurale sjarm, finner vi slike røslige karer i het omfavnelse eller med ølkar mellom hendene. Denne type drikkeredskaper er heller ikke uten historie, må vite, siden det minner oss om at norske gårder tidlig i middelalderen var pålagt fra kongelig hold å brygge øl. Ved bryggingens slutt måtte man naturligvis feire, altså smake, og det gjorde man naturligvis ikke i ensomhet. Da ble det fest, og da var det mannfolka som lot drikketbegeret gå fra den ene neven til den neste.

Bamseornamenter
Med denne tradisjonen i tankene siver disse bamsemennenes sensuelle samkvem og historiske drikkekulturer sammen, for i begge tilfeller er det økt brus i blodet og fyrige maskuline fellesskap det er snakk om. Det er unektelig også noe erotisk ved disse ølbollenes form, som kan minne om både svulmende mager og endestykker, ja, til og med erigerte lemmer: på hver side sitter jo en type håndtak man skal holde i når man drikker. Når vi på en av bollene kan lese «Nu vandrer jeg for hver Mands Mund» skulle koblingen være komplett. Øldrikking og andre måter å bruke munnen på møtes på midten.

Når først denne korrespondansen har festet seg, sitter de andre analogiene etter hvert også, for i et av maleriene står en av bamsemennene med et slikt ølkar foran midjen som om det var en «sjømannsbrud» han brynet seg på. Andre speilinger melder seg raskt: i et maleri kan vi se et bonderomantisk skap med flotte ornamenter, helt uten bamsemenn. Ihvertfall med en gang, for ser man nærmere på disse utskjæringenes form er det også her en refleksjon av de runde karenes kroppsformer. Skapdørens ornamenter blir med ett utsnitt av svulmende lemmer, dissende mager og behårede endestykkers kurver.

Hårete abstraksjon
Etter å ha vandret rundt i Korff Lofthus’ verden en stund myknes de etablerte formene ytterligere opp, slik at assosiasjonsbanene går enda lettere rundt i både historien og de ulike kulturene som beskrives her. I et av verkene med et fullstendig abstrakt mønster – et maleri av et teppe, antar jeg – får igjen de ordnede rekkene av figurer, som i seg selv tilsynelatende ikke har noen bestemt betydning, en berøring med bamsemennenes kroppslige egenskaper. For ikke langt unna ser vi jo også slike sirkler og «ornamenter» på rekke og rad, men her er ikke forelegget en vev, men en håret brystkasse.

Hårene på den nakne bamsekroppen flettes med andre ord inn i vevnadens tekkelige former og gjør den saftigere og råere i assosiasjonsavsparket enn den var i første runde. Det er noe både morsomt og sympatisk i virkningen disse verkene har på meg, for den vrir blikket inn mot kåtskap og nakenhet der jeg i utgangspunktet ikke ville se noe slikt. Det abstrakte blir ikke bare konkret, men plugget rett inn i begjærets kretsløp.

Gnisning mellom bonderomantikk og skeiv kultur
Det er med andre ord masse humor i disse verkenes koblinger, men her ligger også en ømhet for en skeiv kultur som fortsatt ikke tilhører det etablerte. De bonderomantiske rekvisittene er, i seg selv, helt ufarlige emblemer for en opphøyd nasjonalfølelse som de fleste – uten at man går for langt mot høyre i den politiske bruken – vil kunne omfavne, mens disse bamsemennene fortsatt, i mange sammenhenger, vil møte rynkede neser og folk som rister på hodet. Fremførelsen av ømhet ligger dermed i samføringens indirekte ønske om å gi denne kulturen en verdighet som kan stå på lik linje med de idealiserte nasjonalromantiske formene.

Hvorvidt dette er en realistisk forventning eller ei er underordnet ønskets legitimitet, gitt at enhver legnings kultur fortjener anerkjennelse. Dessuten er gnisningen mellom bonderomantikken og den skeive kulturen verdifull i seg selv, fordi den skaper bevegelse i hvordan vi ser for oss både det såkalt norske og homofile. Korff Lofthus erotiserer det historisk norske med et helt bestemt skeivt blikk, og på den måten vrir han også på en tilstivnet tankeverden. For alt jeg vet vil Brudeferden i Hardanger se annerledes ut etter man har lekt seg med Lars Korff Lofthus’ både morsomme og dypt menneskelige øvelser i skråblikk på begjær, tilhørighet, kunst og historie.