Leonora Carrington – en mytisk surrealist

Årets hovedutstilling på Veneziabiennalen, kalt The Milk of Dreams, er hentet fra en boktittel av den surrealistiske forfatteren og kunstneren, Leonora Carrington (1917-2011). En magisk fortelling om en verden der livet er sett gjennom et prisme skapt av fantasien, og i konstant endring. Med utgangspunkt i eventyr hun fortalte barna sine, som den vakre Humbert, eller den uutholdelige gutten som ble venn med en krokodille og ble enda mer uutholdelig. Parallelt med Veneziabiennalen vises utstillingen Surrealism without Borders på Tate Modern i London, der hennes verk Self-Portrait (The Inn of the Dawn Horse) (1937-38), fylt med symboler og magiske dyr fra hennes egen fantasiverden, vises.

Nitten år gammel så Carrington sin første surrealismeutstilling i London med verk av alle de kjente surrealistene. Blant annet av Max Ernst som hun innledet et intenst kjærlighetsforhold til. Han forlot umiddelbart sin kone i Paris og paret bosatte seg i Sør-Frankrike der de ble kjent med andre surrealister, slik som Salvador Dalí, Marcel Duchamp og Man Ray. Sammen dekorerte de hjemmet sitt; han med fugler – hun med hester. Her malte også Carrington Self-Portrait (The Inn of the Dawn Horse) (1937-38). I hvite ridebukser, med en vill hårmanke sitter hun ytterst på en stol med en gyngehest uten hale bak hodet og en hvit hest i lykkelig galopp utenfor vinduet.

Carrington vokste opp på en herregård i Nordvest-England, omgitt av dyr og med keltiske sagn og myter fortalt av hennes irske barnepike. I keltisk tradisjon symboliserer hesten fertilitet og frihet, og i Carringtons kunst fremstår den også som hennes alter ego. Som den galopperende hesten utenfor vinduet. Gyngehesten som svever bak henne, kan ha referanse til Pénélope, en historie hun skrev om en ung pike som forelsker seg i sin gyngehest. Den unge Carrington strekker armene ut mot en hyene, åtseldyret med sine korte bakben og melketunge patter. De to speiler hverandre: Som to villdyr på vakt, med hårmanker som reiser seg, stirrer de med samme, intense blikk ut mot tilskueren - klare til sprang. Som et symbol på det ambivalente forholdet mellom den unge Carrington og den 26 år eldre Ernst. Både hester og hyener går igjen som motiv gjennom hele hennes kunstnerskap.

Allerede i 1939, ved starten av den andre verdenskrig, ble Carrington forlatt av Ernst, da han ble arrestert, for så å bli løslatt og hjulpet til New York av kunstsamleren Peggy Guggenheim. De giftet seg i 1941. Han lot imidlertid Carrington bli igjen i Frankrike. (I 1999 fikk Carrington for øvrig gleden av å ha en suksessfull utstilling nettopp på Solomon R. Guggenheim Museum i New York).

Etter at Ernst hadde sviktet Carrington, flyktet hun til Spania og endte opp på en psykiatrisk klinikk i Madrid. Der ble hun utsatt for hallusinatoriske medisiner, samt fysiske og psykiske overgrep. Etter en tid greide hun imidlertid å rømme til Mexico ved hjelp av et fiktivt ekteskap med en mexicansk diplomat. Her stiftet hun ny familie og bosatte seg mer eller mindre resten av livet. I 1946 giftet hun seg med den ungarske fotografen Chiki Weisz. Hun hadde tett kontakt med Benjamin Péret, Remedios Vara og Luis Bunuel og deltok i viktige gruppeutstillinger, blant annet i Peggy Guggenheims galleri og på MoMA.

Med en dyp interesse for meksikansk kultur, for myter og alkymi utviklet Leonora Carrington sin særegne surrealistiske uttrykksform, en slags «magisk realisme». Med et innhold basert i stor grad på hendelser i eget liv, blandet med en mytisk fantasiverden, slik vi ser så tidlig som i nettopp Self-Portrait (The Inn of the Dawn Horse).

I hverdagsspråket brukes «surrealistisk» om noe som ikke er helt til å tro – noe unaturlig eller uforståelig. I kunst- og litteraturhistorien er begrepet ofte knyttet til en spesiell epoke på 1920- og 30-tallet. Surrealismebegrepet har vært og er imidlertid i stadig utvikling fra André Breton skrev Det første surrealistiske manifest i 1924 og Bureau de recherches surréalistes, ledet av poeten Antonin Artaux, samtidig ble dannet i Paris. Det ble senter for surrealistene, der Sigmund Freuds drømmeteorier*, samt antifascisme, antirasime og avkolonialisering ble viktige idégrunnlag for gruppen. Med en intens motstand til innlærte sannheter og, det de mente, var utdatert tankesett og oppførsel. Surrealistene brukte litterære og visuelle metoder for å utfordre en slik orden, for eksempel gjennom irrasjonelle sammensetninger av ord eller former. Som Salvador Dalis Hummertelefon, fra 1938. Utstillingen Surrealism without Borders på Tate Modern, der Leonora Carrington troner blant de mest interessante, diskuterer ikke bare betydningen av begrepet «surrealisme», men også den geografiske og tidsmessige utstrekningen av den. Og de ulike uttrykksformene som ofte er knyttet til det.

Carrington ble aldri fascinert av Freuds drømmeteorier. Hans, og hans mannlige tilhengeres, syn på kvinnelig seksualitet provoserte henne. Surrealismen hadde en sterk fokusering på kvinnekroppen, knyttet til mystiske krefter i naturen. Carrington var også interessert i kvinners seksualitet – men med utgangspunkt i kvinners egne erfaringer. Kvinners psykiske frigjøring mente hun at ikke kunne bli oppnådd uten politisk frihet. Hun engasjerte seg sterkt i kvinnebevegelsen i Mexico og USA fra 1970-tallet.

* Sigmund Freuds bok Drømmetydningen ble utgitt i 1889, og ble en banebrytende bok for forståelsen av det ubevisste sjelelivet slik det fremkommer i drømmene våre.

Surrealism without Borders på Tate Modern i London varer til 29. august 2022
Den 59. Venezia Biennale varer til 27. november 2022