Hverdagens underside

Tobias Alexander Danielsson: Leaning against something, 2022, håndsydd med ulike typer tekstiler. Foto: Øystein Thorvaldsen. 

Tobias Alexander Danielsson fremkaller uhygge i det hverdagslige.

DRAMMEN
Buskerud Kunstsenter
Tobias Alexander Danielsson: Flowers of Defeat
Vises frem til 1. mai

Om man ser verkene til Tobias Alexander Danielsson uten å ha lest essayet som er skrevet til utstillingen på forhånd, er det langt fra noen åpenbar link mellom de utstilte arbeidene. Vi ser utsnitt av sportsbegivenheter – som regel fotball – samt en del blomster– og naturmotiver.

Blomster er blant Danielssons hovedelementer på denne utstillingen, men det vakre er ofte ledsaget av noe urovekkende, som skyggen i dette verket. Foto: Øystein Thorvaldsen. 

Men når vi får vite at verkene er produsert under pandemien, kanskje til og med fra kunstnerens egen stue, oppstår det flere forbindelseslinjer. Om vi tenker oss at kunstneren, som mange av oss i begynnelsen av pandemien, tilbragte svært mye tid hjemme, kan alt vi ser være speilinger av nettopp denne påtvungne hjemmetilværelsen: sportsbildene kan være hentet fra TV-ruta, blomstene fra egen stue, og naturmotivene kan rett og slett være utsikten fra et av vinduene hjemme hos kunstneren. Eller muligens fra nærområdet, da han skulle lufte seg.

Alexander Danielsson: All or nothing, 2022, håndsydd med ulike type tekstiler. Foto: Øystein Thorvaldsen. 

Steder for adspredning
Uansett fremstår verkene, innenfor denne forestilte rammen, som adspredelsesområder i heimen: steder for opplevelse av skjønnhet (blomster, natur) eller rekreasjon og spenning (sportssendingene). Samtidig er det flere generaliseringer i verkene som løsriver det vi ser fra kunstnerens faktiske hjem. Fotballkampene vi får se utsnitt fra er ukjente og spillerne er uten ansikt. Naturen er allmenn, den kunne vært hvor som helst fra, og blomstene befinner seg mot en generell, noen ganger monokrom, bakgrunn.

Motivene er oppsamlinger av gjentagende inntrykk i intime rom (hjemmet), mens teknikken er akkumulasjoner av tekstil, tråd og kunstlær. Kunstneren har klippet ut figurene, før han har sydd dem sammen, oppå eller ved siden av hverandre. Sømmen er tydelig definert, ofte med en tråd i annen farge enn resten av verkene, som for å synliggjøre både hvordan dette er gjort og tiden det har tatt å gjøre det. Det er noe hjemlig ved denne vekten på stingene og de utklipte formene, som styrer oppmerksomheten mot teknikk og overflate, snarere enn psykologisk dybde.

I enkelte verk kombineres blomstene og de sørgende mennene. Orchid in void, som kan sees til venstre, er utstillingens høydepunkt. Foto: Øystein Thorvaldsen. 

Orkidé i tomrom
Kombinasjonen av det livsnære og det hverdagslige lokaliserer et visuelt felt som i utgangspunktet er ukomplisert; det handler om underholdning (sport) og umiddelbar skjønnhet (blomster, natur). Likevel er det en tone av noe tragisk, trist eller eksistensielt utfordrende i disse bildene, som siver frem gjennom de generaliserte formene. Mange av sportssutøverne er opprørte, kanskje de gråter. Blomstene befinner seg i abstrakte rom, med anstrøk av noe sykt; antydninger til forfall. Utstillingen heter dessuten nederlagets blomster, som synes å være et lite (ironisk?) vink til Ondskapens blomster av Charles Baudelaire.

Mens jeg betrakter symptomene på undergang og tragedie, blir jeg stående foran White Orchid in void: en orkidé mot en sort bakgrunn. Et tomrom, altså det motsatte av blomstens betryggende funksjon der den er plassert på stuebordet. Det er som om Danielsson tar det mest hverdagslige og velkjente og innlemmer det i en ramme som gradvis avdekker desintegrasjon og en underliggende uhygge.

Tobias Alexander Danielsson: Autumn landscape, 2022, håndsydd med ulike typer tekstiler. Foto: Øystein Thorvaldsen. 

Kognitivt potensial
Foran blomsten i tomrommet åpner de andre verkene seg også fra en mer urovekkende vinkel. De generaliserte sportsaktørenes ansikter blir unheimliche, også publikum i bakgrunnen, som jeg tidligere hadde sett på som en generisk betraktermasse, blir nå et felt av kjøtt som kverner rundt, også dem uten ansikt, identitetsløse.

Kanskje Danielsson, i likhet med Baudelaire, martres av kjedsomhet, og ønsker seg «ut av denne verden», som franskmannen gjorde, vekk fra den trange verden definert av blomster og TV? Eller er det den eksistensielle tomheten ved å vandre om i sitt hjem under pandemien som sniker seg inn i bildene? Tankene går igjen tilbake til stingene og tiden arbeidet tar manifesterer seg i dem: det oppstår en annen, imaginær, kant mellom hverdagens rytmer og den uhyggen som blottstilles gjennom delene disse gjentagelsen føyer sammen. Denne kanten skaper skurring, spenning, som ikke forløses, men som trekker oss inn i en slags hverdagsforankret angst.

Hvor ender vi så? Ikke vet jeg, men det er i hvertfall uhyggen og uroen som sniker seg inn i de i utgangspunktet trivielle motivene som er disse verkenes styrke. Det ligger et kognitivt potensial i dette, en mild motstand mot dagligdagse gleder eller rekreasjonspraksiser, som fastholdes gjennom de synlige stingene i arbeidene: han ber oss, med pandemien som bakgrunn, oppholde oss i dette tvetydige tanketomme sammen med ham og tenke rundt dybden eller fraværet av dybde i våre egne omgivelser.

    Stikkord