Hensynsløst utleverende

Utstillingen «Lucian Freud. New Perspectives» vises på National Gallery, London til 22. januar 2023 og på Museo Nacional Thyssen-Bornemisza i Madrid fra 14. februar til 18. juni 2023.

Syv måneder tok det for Lucian Freud (1922- 2011) å fullføre sitt første, nakne selvportrett i helfigur: Painter Working, Reflection, 1993. Maleriet henger nå på National Gallery i London, i utstillingen Lucian Freud: New Perspectives. Her vises i underkant av 70 arbeider, innlånt fra museer og private samlinger over hele verden. Utstillingen er kronologisk og fokuserer på hans livslange, utrettelige søken etter å utvikle maleriet, eller mer presist; selve malerhandlingen.

Det var særlig portretter og selvportretter Lucian Freud ble mest kjent for. Han anvendte nesten utelukkende modeller fra sin familie eller nærmeste bekjentskapskrets. Kitty Garman, hans første kone, ble modell for Girl with Roses, 1947-48, som var blant hans tidlige arbeider. Her fremstiller kunstneren sin nylig gravide kone med vinterrose i hånden, som en madonna-skikkelse med hud som glatt marmor. Men med hvert hårstrå gjort nøye rede for. I den realistiske fremstillingen er det likevel noe urovekkende ved øynene, en uro som også kommer tydelig frem i Girl with Kitten, 1947 [red. se bildet over]. Her er rosen byttet ut med en kattunge som Kitty nesten tar strupetak på. Til tross for den realistiske utførelsen, finner vi så tidlig også en interesse for det psykologiske aspektet. En tosidighet som skal følge Freuds oeuvre.

Freud plasserte ofte sine modeller i sitt studio, som fungerte som en scene, men der interiøret og arbeidsredskapene også nærmest kunne «smelte sammen med» modellene i maleriene og bli til en del av innholdet. Som i Painter and Model fra 1986-87. Modellen, filmprodusenten Angus Cook, poserer naken på skinnsofaen i hjørnet av Freuds atelier. Maleren er kunststudenten Celia Paul, som Freud har brukt som modell i flere av sine verk. Hun står med lukkede øyne, innadvendt og mediterende, med penselen i hånden, og fremstår selv som en palett i sitt tilsølte forkle. Men uten staffeli og lerret. De tomme malertubene, som jo også er blitt brukt på å male dem selv, ligger slengt på gulvet. Her er det som om maleren, atelieret og modellene fremstår symbiotisk, og maleriet som et slags metamaleri eller en meditasjon over malerhandlingen per ce.

Freud laget kun en liten kullskisse på lerretet, før han begynte å male innenfra og utover. Ikke sjelden måtte lerretet derfor skjøtes for å gi plass til hele motivet. Strøk for strøk ble motivet bygget opp. Etter hvert strøk ble penselen tørket av på filler, som endte opp i store hauger i atelieret, og som også ble innlemmet i mange av hans motiver. Arbeidsprosessene kunne ta uker, måneder – ja, år - å fullføre. Ofte var modellene nakne og ble plassert i svært ubehagelige stillinger, under et grelt, klinisk lys fra en 500 watt pære som hang fra taket.

En kropp som til slutt fremstod mer enn naken – hudløs, nærmest. Som da han malte en rekke portretter av performancekunstneren Leigh Bovary og hans venninne, Sue Tilley. De to, fyldige modellene blir fremstilt som kroppsmasser som beveger og slynger seg nærmest uten muskler til å holde dem sammen. Men som blir presentert med en varme og respekt av kunstneren, der Sue Tilley fremstår som en stolt og sterk Olympia i stolen foran løveteppet.

Freud laget selvportretter hele livet, fra han var i tenårene. Slik som Rembrandt, som han beundret. Det var en måte å undersøke hvor han befant seg i sin utvikling, både kunstnerisk og menneskelig. Etter hvert ble de også laget i et ønske om å utsette seg selv for den nitide prosessen hans modeller ble underkastet. Painter Working, Reflection [red. se bildet helt øverst i saken] ble malt i det skarpe lampelyset i Freuds atelier i Holland Park vest i London, i en leilighet han hadde hatt siden midten av 1970-tallet. Freud laget ikke skisser og brukte ikke fotografi, men speil han hadde plassert på gulvet. Han anvendte ofte flere speil lagt rundt i studio for å fange uventede synsvinkler og oppdage nye sider ved seg selv.

I dette selvportrettet er Freud like hensynsløst selvutleverende som han i over 40 år hadde vært med sine modeller. Han står fremme i billedplanet i et nakent studio, med sine arbeidsredskap i hendene og i de åpne tøflene han bruker for å holde varmen og ikke få fliser i bena fra tregulvet. Alle alderstegn blir nøye gjort rede for; rynker, overskuddshud og skavanker. Øynene ser nesten ut til å vende innover, som om han maler seg selv fra innsiden. I en slags psykoanalyse utført med pensel, i stedet for ord, slik hans bestefar, Sigmund Freud, brukte. I flere måneder etter at bildet var ferdig, rettet han på detaljer han ikke var fornøyd med. Freud skrapte ikke bort maling; det ville være som å drepe noe av en selv, som han sa. Malingen er nesten skulpturell i ansiktet, genitalier og legger, som viser at han har jobbet ekstra med disse delene.

Fjernere fra Edvard Munchs livssterke, nakne selvportretter i helfigur fra Warnemünde på begynnelsen av 1900-tallet kommer man ikke. Freud fremtrer sårbar, men samtidig modig og sterk. Slik også deler av tittelen, Reflection, kan ha en iboende, dobbel betydning: En fysisk refleksjon av en naken, gammel maler i speilet, og samtidig en åndelig refleksjon over alle de fysiske og psykiske svakheter en 70-årig kropp og sjel måtte bære med seg. Men med stolthet og verdighet. Så blir også Painter Working, Reflection stående som et av Lucian Freuds hovedverk.

Sistnevnte bilde er tidligere omtalt av Kjetil Røed i Kunstavisen.