I hodet på Piet Mondrian

Utstillingen Evolution vises på Fondation Beyeler i Basel til 9. oktober og i Kunstsammlung Nordrhein-Westfalen (K20), Düsseldorf, fra 29. oktober 2022 til 12. februar 2023.

Da Piet Mondrian kom til Paris i 1911, skjedde det noe radikalt med kunsten hans. Mondrian hadde startet som en typisk 1800-talls sjanger- og naturmaler, og hadde fulgt tidens kunstretninger; impresjonismen, pointillismen, symbolismen og ekspresjonismen. Med en motivkrets som bestod av interiører, det flate landskapet og vindmøller, kjent fra hans oppvekst i Holland.  

Møtet med Georges Braques, Pablo Picasso og kubismen, sammenfalt med en voksende interesse for teosofi, som han hadde blitt kjent med i 1908 gjennom Rudolph Steiners tidlige skrifter. Den filosofiske/nyreligiøse retningen som ble populær fra slutten av 1800-tallet, var blant annet en blanding av nyplatonisme, hermetisme og den jødiske kabbalaen – og forsøkte å harmonisere vitenskap med elementer fra østlig og vestlig religion. En søken etter et hellig absolutt, der den materielle verden kun er en refleksjon av det hellige.

Kubismens formspråk ble for Mondrian som en øyeåpner i et ønske å beskrive en slik verden. Hva oppdagelsen av kubismen gjorde med kunsten hans, ser vi demonstrert i de fire verkene med «treet» som motiv, laget i tidsrommet 1908-1913. I Kveld: Det røde treet fra 1908-10 [red. bildet på forsiden] ser man tydelig påvirkningen fra ekspresjonismen i det fargesterke uttrykket. I Tre fra ca. 1912 – malt etter han var kommet til Paris - er rødfargen ikke så fremtredende[red. se under].Treets konturer flyter litt ut og blandes med gridmønsteret bak. Følgene av møtet med kubismen og dets begrensete fargebruk er enda tydeligere i Blomstrende epletre fra samme år. Her gjenkjennes motivet gjennom tittelen, mens treet er kun vagt antydet i geometriske mønstre i grått og oker. I Komposisjon nr. II fra 1913 har Mondrian helt forlatt det mimetiske - i form og i valg av tittel. Kubismens begrensede palett kom han imidlertid ikke til å forfølge videre.

Piet Mondrian, Komposisjon nr. II, 1913, olje på lerret. Kröller-Müller Museum, Otterlo, The Netherlands © 2022 Mondrian/Holtzman Trust. Foto: Rik Klein Gotnik. 

Under et opphold i Holland under første verdenskrig, der han faktisk en tid igjen malte figurativt, skrev Mondrian sitt manifest for en kunst han kalte neoplastisisme. Som fokuserer på de helt grunnleggende elementer i maleriet: farge, linje og form. Sort og hvitt som to ytterpunkter på fargeskalaen, og primærfargene rødt, gult og blått. Dette gav en uendelighet av muligheter i komposisjonen. De horisontale og vertikale strøkene ble malt uten bruk av mal. Fargene ble malt på i tynne strøk – lag på lag. I Komposisjon i gult og blått, 1932, har tekniske konservatorer på Fondation Beyeler foretatt kjemiske analyser som viser at Mondrian eksperimenterte med seks gulfarger og hele syv blåfarger, før han fant den «rette». Han varierte også retningen på strøkene i de hvite feltene, slik at de fremstår i forskjellige nyanser ettersom hvilken vinkel man ser dem fra.

På 1920-tallet hadde Mondrian funnet sitt eget kunstneriske uttrykk som han fortsatte å utvikle og perfeksjonere gjennom hele livet. Naturen var fremdeles hans viktigste inspirasjon. Ved å komme så tett på den som mulig, ved å prøve å nå dens kjerne, var forenkling og abstraksjon hans tilnærming. Dette samsvarte med teosofisk tankegang. Horisontale og vertikale linjer skulle symbolisere det materielle mot det spirituelle, det maskuline mot det feminine - et «guddommelig prinsipp». Esoterisk teosofi var viktig både i Mondrians liv og i hans kunst. Men han var ingen munk. Livet var fylt med musikk; særlig jazz og elektronisk musikk. Han elsket Josephine Baker og de mest moderne dansene. Han så også på primærfargene som uttrykk for noter. Hans kunst inspirerte design, kunst og mote, blant annet 1965-kolleksjonen til Yves Saint Laurent.

Piet Mondrian, Broadway Boogie Woogie, 1942-43, Museum of Modern Art, New York. Foto: Public domain, via Wikimedia Commons.

De siste årene av sitt liv, under annen verdenskrig, bodde Mondrian i New York, og fikk stor innflytelse på en rekke kunstnere - blant andre Lee Krasner og Willem de Kooning. Mondrian selv ble opptatt av dansen «Boogie-woogie» som var på kommet på mote sent på 1930-tallet og utover 40-tallet. Ett av hans siste verk het også Broadway Boogie Woogie, 1942-43 - et verk som i stedet for påmalte striper og felter, består av pålimte kvadrater i farget papir i rødt, gult og blått. Hans siste, uferdige verk, Victory Boogie Woogie, 1944, er formet som en diamant, med cellofan og farget papir i en forrykende komposisjon, som den energiske dansen. Mondrian – «forever young» – hadde en kapasitet til å fornye seg om og om igjen. Helt opp til det siste.