Innføring i Henri Matisse: «Det røde atelieret» (1911)
En malers studio, med palett, møblering og bilder som står oppstilt, kan fortelle mye om kunstneren og hans eller hennes ideer. En malers presentasjon av sitt studio, forteller mye om hvordan maleren ønsker å bli oppfattet. Henri Matisse` (1869-1954) L`atelier rouge (The Red Studio/ Det røde atelieret) fra 1911‚ mangler pensler, palett og modell. Men gjennom skulpturer, keramikk og malerier som figurerer i maleriet fra sitt atelier i Issy-les-Moulineaux, utenfor Paris, gjør Matisse opp status om hvor han befinner seg kunstnerisk i 1911.
Blant de mindre kjente arbeidene, har han inkludert det impresjonistiske La Corse, Le vieux moulin (Corsica, the Old Mill) fra 1898, malt som nygift og nyutdannet, i sitt første møte med det solfylte Middelhavet. Det representerer et tilbakeblikk til et stiluttrykk han forlot etter århundreskiftet. Maleriet må likevel ha betydd mye for ham, kanskje som en hommage til sin kone, Amélie.
Matisse var borgerlig, og skilte seg slik ut fra sin kunstneriske rival i Paris på begynnelsen av 1900-tallet, bohemen Pablo Picasso. Men i kunsten var de begge avant-garde og knivet om å være den mest populære. Spesielt hos kunstsamlerne Gertrude Stein og hennes bror, Leo.
Kampen om hegemoniet ga dem begge inspirasjon til å utvikle og utforske det kunstneriske uttrykket. Matisse førte an i denne tiden som den ledende figuren i fauvismen, franskmennenes mer elegante variant av den tyske ekspresjonismen. Hans Madame Matisse au chapeau (Woman with a hat), 1905, med sin modige fargebruk, ble vist på høstsalongen i 1905. Bildet laget sjokkbølger i Paris og skapte navnet på retningen: Les fauves (villdyrene). Matisse valgte likevel ikke ut dette bildet til sitt atelierbilde.
Jeune marin à la casquette II (Young Sailor II), malt året etter, var litt mer avdempet i uttrykket. Seileren gjorde inntrykk på Leo Stein, som kjøpte bildet. Og kanskje valgte Matisse det ut til ære for ham.
Den store retrospektive minneutstillingen av Cézannes verk på Salon d´Automne i Paris i 1907, gjorde et enormt inntrykk på kunstnerne som så det. Særlig gjaldt det hans bilder av «badere». Allerede i 1899 hadde Matisse kjøpt Trois Baigneuses (1879-82) direkte fra Cézanne, og gikk til anskaffelse av flere etter utstillingen. I hans utvalgte bilder til L`atelier rouge ser vi hvordan han arbeider videre med tematikken: I Les baigneuses (The Bathers) fra 1907, i akten på keramikktallerkenen og i Le Luxe II, 1907- 08. Les baigneuses fremstår som en parafrase over Cézannes arbeide, mens Le Luxe II faller inn i en europeisk tradisjon med mennesker som poserer avslappet i et naturlandskap.
Det er de myke, bølgende linjene som dominerer Matisse` fremstillinger, slik vi ser i L`atelier rouge, i alt fra bildene i atelieret, til stolen, glasset og blomstervasen med slyngende eføy rundt terracottafiguren. Nu á l`écharpe blanche (Nude with a white scarf) fra 1909, skiller seg ut, med sine mer kantete former. Den minner om skulpturene i sensuelle positurer han lager på denne tiden, som bronsen, Figure décorative (Dekorative Figure) fra 1908, også vist i atelierbildet. Med modeller hentet fra fordekte pornografiske fotografier i kunstblader, som var populære blant datidens kunstnere. Akten er malt samme år som Picassos Les Demoiselles d`Avignon, og gir også assosiasjoner til Picassos skisser til maleriet.
Matisse hadde malt L`atelier rose (The Pink Studio) våren 1911, en ganske realistisk fremstilling av sitt studio i Issy-les-Moulineaux utenfor Paris, med en del av de samme verkene. Bildet var blitt sendt til hans russiske mesen, Sergei Schukin, som ønsket seg tre atelierbilder. Men da Matisse sendte ham L`atelier rouge i 1912, med et hyggelig brev og en liten illustrasjon, ble det høflig avvist. Schukin fortsatte å kjøpe verk av Matisse, men dette bildet ble for radikalt for kunstsamleren.
MoMAs tekniske konservatorer har oppdaget at man under rødfargen finner vegger, gulv og møbler artikulert med farger, og dermed mer realistisk utført enn det ferdige verket. I arbeidsprosessen må Matisse ha kommet på ideen å male over med venetiansk rødt. Og slik gjøre om rommet til et flatt lerret. Bare tittelen forteller oss at det er hans atelier. Likevel har han latt gjennomskinne små felter av den opprinnelige malingen. Som lar oss forstå at arbeidet har gjennomgått en endring. En prosess han aldri slapp. Hans siste, store oljemaleri, Grand intérieur rouge (Large, Red Interior) fra 1948, hadde en radikal flathet og en intens rødfarge. I sine siste år fylte den synsvake kunstneren sitt atelier med «cut-outs»; flate former som han fylte veggene med i sitt siste studio i Vence. Og gjorde dèt til et tredimensjonalt kunstverk i seg selv.
L`atelier rouge delte på mange måter skjebnen til Picassos, rivalens, ikoniske Demoiselles d´Avignon, som ikke ble godt mottatt og i lang tid sto gjemt på kunstnerens atelier. Men begge kunstverkene skulle få stor innflytelse på 1900-talls kunsten. L`atelier rouge ble fra 1912 vist i Paris, i London, i New York, Chicago og Boston, men fikk elendig kritikk. Selv ikke på Armory Show i 1913, som er kjent for introduksjonen av moderne kunst i USA, var det noen som kjøpte verket. I Chicago ble reproduksjoner av Matisse` verk brent i protest. I 16 år var L`atelier rouge eiet av Matisse, før det ble kjøpt og bortgjemt på en nattklubb i London og i skapet til en moderne samler i USA. I 1949 ble det endelig kjøpt av MoMA. Da hadde bildet kommet i takt med tiden, og store samtidskunstnere, som blant andre Mark Rothko og Ellsworth Kelly lot seg fascinere og inspirere av de monokrone, gjennomskinnelige flatene.
Som et «Shakespearsk «play-within-the-play» eller «art-within-the-art», er maleriet for tiden utstilt på MoMA, sammen med en del av verkene som Matisse valgte ut til sin «egenkuraterte utstilling»; L`atelier rouge.
Matisse: The Red Studio utstilles på MoMA til 10. september 2022 og på Statens Museum for Kunst i København fra 13. oktober 2022 - 22. februar 2023