fbpx Matisse og Picasso – venner og rivaler

Henri Matisse, La Danse (1910) Matisse og Picasso – venner og rivaler

Henri Matisse: La Danse (1910) 260x391cm, Opl. Image is used from www.hermitagemusum.org, courtesy of The State Hermitage Museum, St. Petersburg, Russia, ©2020 Succession H. Matisse / BONO, Oslo, 2020

Første møte

Hvem kan tenke på Matisse uten å tenke flammende farger – eller Picasso uten tanke på en revolusjon i formspråket! De to kunstnerne møttes første gang i Paris i 1905/1906. Sannsynligvis gjennom deres felles mesén, den amerikanske forfatteren Gertrude Stein og hennes bror Leo. På deres ukentlige kunstnermiddager hjemme i Rue de Fleurus, samlet de alt som var av betydelige kunstnere. Få i Paris hadde den samme teften som de, til å se hvem som skulle komme opp og frem. Dessuten hadde de midlene til å kjøpe inn kunsten. Derfor gjaldt det å holde seg inne med dem, og helst være en av deres foretrukne. En slik holdning har vel eksistert til alle tider. Miljøet var lite og gjennomsiktig, og både Picasso og Matisse hadde også stilt ut på de samme galleriene, Berthe Weill og Ambroise Vollard. 

Det var to motsatte personligheter som møttes. Matisse, den eldste av dem, 36 år – familiefar og utdannet jurist – levde i en velordnet, borgerlig tilværelse med kone og barn. Han var kjent for sin stahet, men også som en meget kultivert mann. Picasso, 25 år – hvis kunstneriske evner var dyrket fra barnsben av – hadde kommet fra Madrid og Barcelona til Paris i 1901, og levde som bohem med sin elskerinne Ferdinande Olivier i sitt atelier, «Bateau-Lavoir», på Montmartre. Hans karismatiske charm kompenserte som regel for hans ikke alltid veldresserte fremferd.

Fra det første møtet syntes det som om begge innså den andres store talent. Møtet skulle føre til en kunstnerisk dialog – preget av beundring og respekt, så vel som misunnelse og rivalisering – som med enkelte avbrudd skulle vare Matisse liv ut, til 1954.

Picasso, Pablo (1881-1973): Boy Leading a Horse, 1905-6. New York, Museum of Modern Art (MoMA). Oil on canvas, 7' 2 7/8' x 51 5/8' (220.6 x 131.26 cm). The William S. Paley Collection. 575.1964 © 2020. Digital image, The Museum of Modern Art, New York/Scala, Florence
Henri Matisse. Le Bonheur de vivre, also called The Joy of Life, between October 1905 and March 1906. Oil on canvas, 176.5x240.7cm. Barnes Foundation BF719. In Copyright. ©2020 Succession H. Matisse / BONO, Oslo, 2020

Fauvisten Matisse inspirerer Picasso

Da de to møttes, var Matisse et skritt foran Picasso, både hva angikk dristighet og koloristisk frihet. Matisse Le Bonheur de Vivre 1905/1906, ble utstilt på Salon des Independants våren 1906. Det monumentale verket på 177 x 241 cm, viste et elegisk landskap med akter, med referanser til antikken og til kjente verk i kunsthistorien, som eksempelvis Puvis de Chavannes, Den Hellige Lund, (ca 1884). Men den skisseaktige formen og sterke fargeholdningen, der ingen farger stemte med det de beskrev, sjokkerte både publikum og kritikere. Slik også den første fauvistutstillingen hadde gjort året før. («Les fauves» = «ville dyr». Betegnelsen på fransk ekspresjonisme.) Kunstnerne var imidlertid begeistret.

Picasso var i 1906 opptatt med sine «gutt og hest motiver». Med skulpturelle former og duse farger i blågrått og terrakotta, må arbeidene ha fremstått som motpoler til Matisse´ fargesterke bilder. Motivet var ment som forarbeide til et større verk, en slags friselignende scene i et bakkelandskap, med hester rundt et vannhull. Denne ideen ble forlatt; Picasso bestemte seg for å skrinlegge planen da han så Le Bonheur de vivre utstilt. For skulle han gi et tilsvar til det verket, måtte det bli av mer radikal natur. Det var på dette tidspunkt Picasso startet på sitt prosjekt som skulle ende med Les Demoiselles d`Avignon. Matisse kunst tok imidlertid en helt annen retning. 

Matisse, Henri (1869-1954): Music (Sketch). Collioure, June-July 10 x 12 (1)(A) 1907. New York, Museum of Modern Art (MoMA). Oil and charcoal on canvas, 29 x 24' (73.4 x 60.8 cm). Gift of A. Conger Goodyear in honor of Alfred H. Barr, Jr. 78.1962 © 2020. Digital image, The Museum of Modern Art, New York/Scala, Florence

Matisse går sin egen vei

Tidlig på sommeren 1907 laget Matisse et verk, La Musique (Esquisse) (skisse) (1907), som skulle foregripe to store figurkomposisjoner – La Musique (1910) og La Danse (1910) – et oppdrag fra Matisse´ russiske mesén, forretningsmannen Sergei Schcukin, til hans hus i Moskva. La Musique (Esquisse) viser en fiolinist som står isolert fra de andre figurene i bildet. Likevel er det som om han styrer resten av deltagerne med sitt spill. To unge piker er oppslukt i en ekstatisk dans, mens en mann synes å lytte til musikken i dyp konsentrasjon. Kanskje symboliserer de forskjellige reaksjoner på spillet. Det er noe forstyrrende i bildet, med den androgyne musikeren og de litt for unge pikene. Likevel finner vi ikke en provoserende seksualitet, slik vi gjør i Picassos Les Demoiselles, som var ferdig i mars samme år, og som Matisse hadde sett. Snarere er det i La Musique (Esquisse) en sensualitet i selve formen – i streken og fargeholdningen. 

Paul Cezannes: Trois Baigneuses (1879-82) 52x55cm. Opl. Petit Palais. Musées des Beaux-Arts de la Ville de Paris 

Cezanne - en viktig påvirker

På Salon d’Automne i 1907 var det en stor retrospektiv utstilling av Paul Cezanne, som var død året før. 48 malerier var utstilt, samt at 79 akvareller ble vist på Bernheim-Jeune Galleri. Videre ble Cezannes brev, med hans teorier om kunst, publisert i Mercure de France. Cezanne var på denne tiden ikke kjent blant mange, men Leo Stein hadde samlet på bildene hans i årevis. Matisse hadde studert og anvendt Cezannes maleriske prinsipper i et tiår allerede. Nå begynte også Picasso, som etter skandalen med Les Demoiselles var i ferd med å overta Matisse posisjon som den ledende i det parisiske avant-garde miljøet, å studere Cezanne med stor interesse. 

Cezanne holdt fast ved impresjonistenes utgangspunkt for å male, nemlig studie av naturen, men her stopper likheten. Der hvor impresjonistene ønsket å gjenskape et landskap, et motiv slik det fremstod for dem i det øyeblikket de malte, brukte Cezanne studier av landskapet – eller noe annet – ikke for å gjenskape den virkelighet han så foran seg, men for å lage en ny virkelighet. Bildets virkelighet. Cezanne tok heller ikke utgangspunkt i hvordan malerne tradisjonelt hadde konstruert dybde i et bilde, ved hjelp av perspektiv, lys - og skyggevirkninger, men snarere ved en bevisst bruk av fargenyanser med varme og kalde farger, med linjens retninger og med mangfoldige synsvinkler. Særlig var det hans mange bilder av Badere, som opptok kunstnerne. Cezannes innflytelse på både Matisse og Picasso – som på hele deres miljø – kan ikke understrekes nok, og ble en forutsetning for deres kunstneriske utvikling. 

Henri Matisse, Three Bathers. (Trois Baigneuses) O.p.l. 60 x73 cm.   Minneapolis Institute of Art (Mia) ©2020 Succession H. Matisse / BONO, Oslo, 2020

Badere

Matisse var mest opptatt av å studere Cezannes dypere ideer med - og tanker rundt – maleriet. Han arbeidet videre mot mer abstraksjon, der man la vekt på farge og form som utrykk for en slags indre mening – under det malte, så og si. Matisse eide Cezannes LesTrois Baigneuses fra 1879-82, og malte selv tidlig på sommeren 1907, Les Trois Baigneuses (Da han også malte La Musique (Esquisse)), en tre figurs komposisjon som minner om komposisjonen i Cezannes Trois Baigneuses. Bildet er malt i Collioure, på den franske kysten, nær Spania, der Matisse pleide å tilbringe somrene. Bakgrunnen, med godværsskyer, og seilbåter på et azurblått Middelhav, står i sterk kontrast til det innadvendte trekløveret som dominerer forgrunnen.  

I Bathers with a turtle (1907/8) arbeidet han videre med å forenkle uttrykket. Seilbåtene er borte, og bakken, sjøen og himmelen fremstår som flater i nyanser av grønt og blått. Skilpadden, som ble malt inn på et senere tidspunkt, er sentrum for figurenes oppmerksomhet, og gav Matisse spillerom til å beskrive de forskjellige reaksjonene. Uttrykket til de forskjellige figurene – med den ekstremt lukkete figuren til venstre, den mer åpne til høyre og den vertikale, oppreiste figuren i midten – symboliserer ikke bare forskjellige fysiske posisjoner, men forskjellige former for «væren»: Den passive, den aktive, den innadvendte. Ideen med å sette inn den røde skilpadden, er egentlig er et litterært grep. Den fungerer som en slags pause – nærmest som et tidløst rom – som for eksempel når Flaubert, i romanen Madame Bovary, stopper opp handlingen med fargerike og inngående beskrivelser av de bugnende lunsjbordene, eller det nypussede kobberet. 

Matisse, Henri (1869-1954): La danse (Dance, first version, Paris, Digitale (1)(A) March 1909).. New York, Museum of Modern Art (MoMA). Oil on canvas, 8' 6 1/2' x 12' 9 1/2' (259.7 x 390.1 cm). Gift of Nelson A. Rockefeller in honor of Alfred H. Barr, Jr. 201.1963.© 2020. Digital image, The Museum of Modern Art, New York/Scala, Florence

La Danse

I 1909 laget så Matisse et forarbeid til La Danse, La Danse1. Utgangspunkt for La Danse1 er ringdansen fra Le Bonheur de vivre, men der deltagerne er begrenset til fem. Vi ser her hvordan han reduserer både form og farge til et minimum, for å beskrive det han ønsker: Bevegelsen og dansen. På denne tiden ble også teknologien i fotografiet mer sofistikert, noe som gjorde det mindre interessant for malere å fremstille detaljer.

Henri Matisse: La Danse (1910) 260x391cm, Opl. Image is used from www.hermitagemusum.org, courtesy of The State Hermitage Museum, St. Petersburg, Russia, ©2020 Succession H. Matisse / BONO, Oslo, 2020

I La Danse (1910) har han utviklet denne ideen til det maksimale. Danserne er sterkt røde, satt opp mot et stilisert, grønt landskap og en knall blå himmel. Fargeskalaen er «fauvistisk», mens penselstrøkene har ikke lenger noe med ekspresjonismen å gjøre. Hvis man ser på utviklingen fra La Danse 1, laget bare året før, ser vi hvordan Matisse har arbeidet med forenklingen i uttrykket og enheten i fargen, og gjort flatene nesten ugjennomtrengelige. De fem danserne inntar hele billedrommet – de okkuperer det nærmest – de er helt oppslukt i sin egen dans, slik som vi ser i de bakkanale dansene på antikke, greske vaser.

Den endelige versjonen blir som en syntese av dansen – dansen som en metafor på livet, på gleden! Vi kan se hvordan Matisse her har anvendt et av Cezannes prinsipper, slik Matisse beskriver det i «Note d’un peintre» fra 1908: Ett av hans mål som kunstner, var å oppdage tingenes mest betydningsfulle egenskap under deres overflate. Og ut fra den oppdagelsen, skape en kunst i balanse, i renhet og i klarhet. Kunsten skulle være dekorativ i fremstillingen og ekspressiv ut fra kunstnerens emosjonelle intensjon. Det var harmoni han søkte.

Henri Matisse, La Musique (1910), 260x389cm. Opl. Image is used from www.hermitagemusum.org, courtesy of The State Hermitage Museum, St. Petersburg, Russia. ©2020 Succession H. Matisse / BONO, Oslo, 2020

La Musique

La Musique (1910) fremstår som en parallell til La Danse, laget samme år. La Musique er bygget opp av de samme elementene: Rødt, blått og grønt. De fem abstraherte musikerne og sangerne motsvarer de fem danserne i La Danse. Her befinner alle seg i en slags meditativ ensomhet, utenfor tid og rom, og fullstendig konsentrert om musikken. Det er den som forener dem, til tross for deres isolasjon fra hverandre. Fiolinspilleren dirigerer sangerne, slik han ledet danserne i La Musique (Esquisse) fra 1907 - som egentlig ble et forarbeid til både La Danse og La Musique

Pablo Picasso, Les Demoiselles d´Avignon (1907) 244x234cm. Opl. Museum of Modern Art, New York © Succession Pablo Picasso / BONO, Oslo, 2020

La Danse, La Musique og Les Demoiselles

På mange måter står La Danse og La Musique som Matisse endelige svar til Picassos Les Demoiselles d`Avignon – og som en antitese til verket og til kubismen som utviklet seg i denne tiden. Sammenligner vi La Danse med Les Demoiselles, ser vi hvor langt Matisse og Picasso stod fra hverandre i uttrykk – og idé egentlig – i disse verkene. Picassos Demoiselles er fylt av skarpe vinkler og rette linjer, kvinnekroppen er virkelig vandalisert. Det er interessant å merke seg hva et slikt uttrykk gjør med oss, hvordan det gir oss ubehag. Matisse´ La Danse er imidlertid like fjern fra den klassiske akt, men har en helt annen virkning med de fargemettete flatene og den ondulerende(   ) linjeføringen. Her finnes knapt en rett vinkel, annet enn i lerretskanten. Det er som om Matisse vil fortelle oss: Det er ikke så forferdelig som Picasso vil ha det til! 

Sjokk og ballade

Mottagelsen av La Danse og La Musique var likevel preget av sjokk og ballade, som også Les Demoiselles var. Kritikerne var ikke nådige. Som en av dem skrev: Denne mester i ubalansert maleri kunne bare ha innflytelse på hysteriske skandinaver. Han har åpnet et studio i hjertet av Paris, der han utnytter en rekke tåper fra nord. Så trist og bedrøvelig det er å se hans smørerier henge i et offentlig rom i hjertet av Paris. Det minste man kan si, er at galehus eier noe lignende – men da er galskap unnskyldningen! 

Schuhkin, som hadde ivret etter å se bildene ferdig, og dro til Paris, syntes barbariet i bildet understreket den pinlige nakenheten og avbestilte verkene prompte. Han ombestemte seg senere, men overmalte den ene lille penisen som var synlig i La Musique.

Henri Matisse. The Dance2 Summer 1932 - April 1933. Oil on canvas; three panels, Overall (left): 133 3/4 x 173 3/4 in. (339.7 x 441.3 cm) Overall (center): 140 1/8 x 198 1/8 in. (355.9 x 503.2 cm) Overall (right): 133 3/8 x 173 in. (338.8 x 439.4 cm). Barnes Foundation 2001.25.50 a,b,c.  ©2020 Succession H. Matisse / BONO, Oslo, 2020

Barnes Foundation

 I 1931 fikk også Matisse i oppdrag å lage La Danse 2 (1933) som mural for Barnes Foundation i Philadelphia. Albert C. Barnes eide en av de største samlingene av Matisse i USA, blant andre La Joie de Vivre. Det ble en stor og vanskelig oppgave for Matisse, men endte opp med et triptyk. Arbeidet satt fokus på enkelthet, flate, farge og bruk av papirutklipp (paper cut-outs). En ide og arbeidsmåte han videreutviklet og anvendte de siste årene av sitt liv, da synet ble dårlig. Til tross for at verket tok to år å fullføre, da første utgave viste seg å være to meter for kort for veggen og det måtte lages på nytt, var Matisse veldig fornøyd med resultatet.

MoMA og Hermitage

I dag henger La Danse i Hermitagemuseet i St Petersburg, mens La Danse1 kan sees på MoMA i New York, sammen med Les Demoiselles d´Avignon. Picasso «vant» kanskje konkurransen mellom de to, men La Danse og La Musique representerer klimaks i Matisse figurkomposisjoner fra denne perioden. De to står som syd og nord-poler i utviklingen av modernismen, og begge kunstnerne står for noen av de viktigste bidragene til 1900-tallets kunsten.

anne.vira.figenschou@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.