Fra punktum til kolon – en vanskelig øvelse

Når Kjetil Røed gir ut en bok, er det en begivenhet som folk i kunstfeltet tar stilling til. Også slik ved forrige utgivelser: Kunsten og livet – en bruksanvisning (Flamme forlag, 2019) og Kunsten og døden – en bruksanvisning (Res Publica, 2021). Problematikken i den aktuelle boken har allerede utløst diskusjoner blant noen av landets mest profilerte kritikere – i Morgenbladet og i Aftenposten – om hva som er å anse som kritikeren og kritikkens oppgave. Boken oppleves av undertegnede som både inspirerende og irriterende, med vekt på irriterende. Kanskje er det et godt utgangspunkt for en samtale.

Det er allerede et stort engasjement rundt din bok, Kjetil. Hva tenker du om det?

Det er jo poenget med boka, at det skal skape debatt og refleksjon, så det er bare bra. Det er riktignok forutsigelig at enkelte tror jeg mener at kritikeren skal være snill og grei, men det jeg mener er at man må tenke, og vise hva man har tenkt og ikke bare komme med påstander. Slakt kan være en kjærlighetshandling, så lenge vurderingen er godt begrunnet. Når Ingunn Økland antyder at jeg er «bløthjertet» i en kommentar i Aftenposten, for eksempel, avslører hun derfor først og fremst at hun ikke har lest min bok. Jeg foreslår at man i stedet leser boka og gjør seg opp sin egen mening.

For å gå rett på sak: jeg skjønner ikke måten du bruker ordet omsorg på i forbindelse med kunst og kunstkritikk ... Er det ikke å ta en kunstner og et kunstverk på største alvor når man som kritiker og sakprosaforfatter diskuterer verket eller utstillingen man står overfor som om man befant seg blant voksne profesjonelle og ikke blant fragile barn med ekstra omsorgsbehov?  

Jeg synes ditt spørsmål er underlig formulert, for jeg bruker ikke slike formuleringer i boka. Å skape skiller mellom det du kaller fragile barn og voksne profesjonelle er også en tøysete distinksjon, siden alle har en grunnleggende sårbarhet. «Profesjonalitet» handler naturligvis ikke om å benekte dette, tvert i mot. Det handler ikke om at noen er fragile og andre sterke, men anstendighet og hvor viktig det er å forklare hva man har tenkt. Jeg bruker ordet for å understreke nødvendigheten av å ta ting på alvor, ikke fordi jeg mener at folk er skjøre eller trenger omsorg. I mitt essay er jeg opptatt av den dydsetiske tradisjon, og da først og fremst begrepet om kjærlighet, slik denne diskuteres i Aristoteles nikomakiske etikk: som uttrykk for at det man elsker skal blomstre. Jeg tar for gitt at hvis man er kritiker, har man en kjærlighet til kunstfeltet og til kunsten, at den andre part eller det du elsker skal utvikles videre. Selv om det individuelle verket ikke, etter din mening, holder mål, kan argumentene for hvorfor det ikke gjør det være et uttrykk for en kjærlighet til feltet: argumentene blir det stedet hvor både kunstneren bak verket og feltet som sådan har mulighet til å lære noe av det du har tenkt.

Opplever du at kritikken i dag består av for mange påstander og for lite argumentasjon?

Ja, det synes jeg i en del tilfeller at den gjør. Når det er sagt, er det likevel ikke en historisk analyse som er emne for boken. Utgangspunktet er at jeg har gått meg selv etter i sømmene og kommet til at jeg ved enkelte anledninger tidligere har tenkt og uttrykt meg på en måte som ikke holder mål. Jeg har vært mer opptatt av å felle en dom enn å tenke og argumentere. Dette kritikeridealet at man skal være polemisk og tøff i klypa har dessuten blitt satt i et nytt lys gjennom den prekære situasjonen kritikken har havnet i: at den prioriteres ned og at man oppfordres til å være polemisk og skape debatt fremfor å tenke. Og da sikter jeg ikke på de mellomstore mediene, men på de store avisene. Der honoreres man jo for å være polemisk og spiss.

Er det ikke legitimt som kritiker bare å vurdere verket man står overfor? 

Jo, selvsagt. Det er kritikerens oppgave. Mitt essay handler først og fremst om kritikerens holdning til sin gjerning. Boka er naturligvis ikke en instruks om hva hver enkelt tekst bør inneholde. Kritikerens oppgave er åpenbart å skille godt fra dårlig, men kritikeren bør anstrenge seg for å forsøke å forstå det som ligger utenfor sin egen horisont: det man umiddelbart liker eller misliker. Det er enkelt sagt ikke kritikeren, men verket det handler om og da gjør ikke kritikeren jobben sin om han eller hun snakker om seg selv og sine preferanser.

Du skriver: «Enhver kritisk posisjon er, for å si det enkelt, kritikkverdig, om man går den nærmere etter i sømmene. Kritikeren er aldri selv immun mot kritikk, selv om hen forsøker å utstyre seg med sikkerhetsventiler mot kritiske blikk. Derfor er det også viktig å ikke skjule sine feil, eller gå i dekning når argumentene svikter, men kunne diskutere både egen og andres posisjon åpent. Men først og fremst må vi lære oss å se oppmerksomt, empatisk og omsorgsfullt – selv det vi ikke umiddelbart liker.» Antyder du her at hvis kritikeren ser på den måten du foreslår at kritikeren til slutt vil like all kunst?

På ingen måte. Og hadde det vært tilfelle ville jo kritikken opphørt å eksistere. Jeg tenker bare at det er et mål eller et ideal å forstå hva som skjer i og med verket, og å overvinne sine umiddelbare antipatier, sin irritasjon eller sitt raseri. At kritikeren møter verket selv om det utsier noe man ikke umiddelbart liker eller har sans for. Om man blir sint, fordi man syns det man skal skrive om er så dårlig, ja, da må man i det minste sikre at teksten er rasende på en reflekterende måte. Men jeg tenker at slike reaksjoner ofte vil dempes eller forsvinne når man faktisk forsøker å se saken fra den andres sted. Man må ta verket og kunstneren på alvor og møte kunstneren med respekt. Jeg snakker om dette i nest siste kapittel av boken: at det må være en balanse mellom kritikerens tankeverden og verkets tankeverden. Hvis man bare snakker om seg selv, serverer man jo bare et selvportrett.

Ok, da forstår jeg hva du mener. Men, så er det et begrep du bruker under din samtale med kritiker Grace Tabea Tenga, nemlig «kjærlighetshandling» ...

Ja, det handler om denne kjærligheten til kunsten som jeg allerede har snakket litt om og at man ønsker at feltet man er i skal leve videre og at det skal utvikle seg. Dermed tenker jeg at man også må etablere en velvilje i forhold til den enkelte kunstner og det enkelte verket: når noen har brukt lang tid på et verk og er så modig at man vil visse det til andre fortjener de respekt og en anstendig behandling. Her er vi nok inne på det jeg tror at folk misforstår. Jeg mener jo at en slakt kan være en kjærlighetshandling det også, dersom den er velbegrunnet og at kunstneren og leseren blir gitt muligheten til å forstå den underliggende argumentasjonen som fører til konklusjonen. På side 58 skriver jeg: «Dèt betyr ikke at kritikken, slik jeg ser den, skal være «snill» eller at man ikke tør, eller har lov til, å «si det som det er». Tvert imot er kjernen av den kritiske kjærligheten en bevisstgjøring av både styrker og svakheter: det er ved å innse hvor ting kan utvikles videre, både kunst og mennesker kan blomstre».

Det er en vakker formulering. Men, jeg har fremdeles et par spørsmål her. Du tar i boken oppgjør med enkelte kritikker du selv har skrevet som ikke holder mål, men du henger også ut kritikerkollegaer som mener noe annet enn deg selv. Dette gjør du ved navn og på en bastant måte. I kritikken av kritikerne av Tracey Emins The Mother fremstår du som autoritær og snakker plutselig i floskler. Noen spesiell grunn til at du avslutter essayet ditt slik?

Det er helt essensielt for meg å ikke snakke om psykologi og den enkeltes krenkbarhet og slike ting. Det er uinteressant for meg å gradbøye hvor kjent kunstneren er. Jeg prøver å snakke allment om noen grunnleggende ideer. Min relasjon til Emins arbeid er det samme som til et studentarbeid fra Kunstakademiet. Jeg snakker ikke om hvorvidt kunstneren kan bli lei seg. Jeg snakker om kritikerens forhold til sin egen gjerning og holdningen til ethvert kunstverk. Når det gjelder det å være autoritær, så mener jeg jo at man kan innta tydelige og kontroversielle standpunkter, så lenge man argumenterer skikkelig for det. Igjen: mitt poeng er absolutt ikke at man skal være servil, snill eller ukritisk, men at man skal tenke så andre kan undersøke hva man tenker. Hva gjelder Emin – jeg kommer med min posisjon til verket gjennom argumenter og så blir det en debatt av det. Det blir et kolon i stedet for et punktum. Hvorvidt mine argumenter er overbevisende eller ikke er underordnet: det er her andre må komme på banen med sine tanker og resonnementer.

Men, du slår jo fast på side 111 at det ligger en monumental styrke i den kroppslige sårbarheten som blottstilles i verket [red. The Mother], som gjenspeiler alt og alle som vanligvis ryddes vekk, støtes ut, usynliggjøres og ugyldiggjøres osv. Jeg er enig med deg at tematikken som reises gjennom verket er svært viktig, men selv om intensjonen er god og tematikken er viktig, er resultatet slett. Formen holder ikke. Ansiktet på figuren er klumpete og uttrykksløst.

Jeg tenker at form og innhold i dette verket går over i hverandre, og at det verket representerer ikke kan reduseres til mislykket form, men her tror jeg ikke at du og jeg blir enige. Det å påstå noe veldig sterkt betyr jo nødvendigvis ikke heller at man har rett. Jeg understreker også i teksten at ingen kritikere er ufeilbarlige. Jeg er helt åpen for at jeg kan ha oversett noe når det gjelder Tracey Emins skulptur, men for meg ble det uansett en skrikende kontrast mellom det de kritikerne jeg nevner sier og det dette verket representerer.

Vi får runde av samtalen, men det knytter seg, slik jeg ser det, noe svært problematisk til dette verket, for etter at det gjennom noen dager etter oppføringen ble diskutert heftig, så ble det brått helt stille. Samtalen stoppet opp. En veldig interessant diskusjon som nettopp var i gang, opphørte brått. Et åtte meter høyt verk som kanskje blir et slags landemerke for Oslo og dèt vil man ikke snakke om. Hva tror du skjedde blant kritikerstanden?

Det er vanskelig å si, men selv om verket eventuelt skulle være mislykket, slik du hevder, er det jo likevel en interessant tematikk der som muligens kan være vanskelig å snakke om. For min del har jo verkets kvalitet sin forankring i nettopp sårbarhet og det å ikke leve opp til eksisterende maler for hvordan man skal fremstå for andre, og da må vi nødvendigvis også snakke om andre ting enn bare kunst. Ellers er kanskje enkelte kritikere engstelige for å mene noe annet enn det flertallet gjør. Du skrev jo for øvrig noe tilsvarende i Kunstavisen som de kritikerne jeg trekker frem gjorde, og det er jo som om man blir helt blind for visse sider av verket. Det er slik jeg stiller meg svært skeptisk til. Avslutningsvis vil jeg gjerne føye til at jeg, på et overordnet plan, gjennom den aktuelle boka, har forsøkt å vri tenkningen om kritikk og kulturens verdi inn i et litt annet spor, som en slags motmanøver – for å få i gang videre diskusjoner om kritikergjerningen og kritikk som sådan.

* Kjetil Røed er selv både redaktør, forfatter og kritiker, blant annet i Kunstavisen.