Oljen som levende vesen

Installasjonsbilde fra Opplevelser av olje, 2021. Foto: Markus Johansson / Stavanger Kunstmuseum.

Opplevelser av olje på Stavanger Kunstmuseum pirker borti vår dårlige nasjonale samvittighet. For samtidig som velstanden vår hviler på oljeutvinning, bidrar oljen til global oppvarming og klimakrise.

STAVANGER
Stavanger Kunstmuseum
Opplevelser av olje

Står til 18. april 2022

Men, la det være sagt, utstillingen Opplevelser av olje oppleves ikke som moraliserende, snarere er den forfriskende og utvidende om det sorte gullet som levende materiale og som kulturbærer.

Hvordan materialiserer materialet seg?
Utstillingen er en del av et forskningsprosjekt av Anne Szefer Karlsen, som fikk sitt første fotavtrykk på Stavanger kunstutstilling med den internasjonale konferansen Experiences of Oil (nov. 2020) i samarbeid og Helga Nyman, og vil etter hvert munne ut i en egen antologi. Til sammen er 16 prosjekter globalt invitert til å kommentere oljeindustrien, og kunstprosjektene vises også ved flere institusjoner i byen. Denne flytende og organiske strukturen gjennomsyrer også prosjektet som helhet. Utstillingen har en ny-materialistisk tilnærming, der oljen ikke ses som en isolert «ting», men som et ikke-menneskelig materiale som virker inn på det menneskelige. Opplevelser av olje har dette som kjerne, og spørsmål som reises, også ved flere institusjoner i byen, er: hvordan materialiserer dette materialet seg, hvordan påvirker oljen oss direkte eller indirekte? Det oppleves litt som om utstillingen låner form fra det sleipe materialet den undersøker.

Apichatpong Weerasethakul and Chai Siris, Dilbar, 2013. Courtesy of Sharjah Art Foundation Collection and the artists. Installasjonsbilde fra Opplevelser av olje, 2021. Foto: Markus Johansson / Stavanger Kunstmuseum.

 

Liv Bugge får oss til å reflektere over hvordan den usynlige oljen preger så mye av den nasjonale fortellingen, språket, politikken og økonomien vår. Og i Goliat, Draugen & Maria gir hun oljen en konkret, skulpturell form. I Monira Al Qadiris OR-BIT trer den monetære, materielle verdien frem. Her [red. bildet gjengitt på forsiden] svever seks 3D-printede skulpturer i plastikkmateriale fritt i luften. De har sukkertøy-glansede overflater, og formene minner om tårn, kroner eller oljebor. Den tusen-og-en-natt-aktige estetikken ligner på de futuristiske signalbyggene i Dubai, samtidig som tårnene kan gi assosiasjoner til Babels tårn, symbolet på menneskenes hybris. Ane Graff tematiserer hvordan oljen siver inn i våre fysiske omgivelser, i hygieneartikler, kosmetikk, mat og i legemiddelindustrien. The Cardiovascular System (2020) blir slik et slående symbol på hvordan oljen skifter form avhengig av materialet den inngår i. Og hvordan den fysisk tar bolig i oss.

Ane Graff, The Gut-Brain Axis og The Cardiovascular System, 2020. Courtesy of the artist. Installasjonsbilde fra Opplevelser av olje, 2021. Foto: Markus Johansson / Stavanger Kunstmuseum.

Skal den opp fra dypet?
«Olje er et naturprodukt, men det er kanskje ikke naturlig at den kommer opp fra dypet,» reflekterer Brynhild Grødeland Winther i en serie tegninger. Winther, som har tidligere arbeidserfaring som sleggemekaniker, fabulerer gjennom skrift og tegning over hvorvidt det er riktig at disse levende plantematerialene bearbeidet over millioner av år skal hentes opp slik av vi skal kunne kjøre bil og kjøpe My Little Pony-figurer. Bildet kompliseres når de politiske (korrekte) tegningene hennes settes i kontrast med verk som Christopher Coziers Turbulence (2019-2021), som tar for seg oljeindustrien i Trinidad-Tobago, eller Apichatpong Weerosethokuls film Dilbar (2013) av oljearbeideren Dilbar [red. bilde 3]. For kan vi nekte andre land i det globale sør å forurense, kan vi nekte dem en lignende velferdsutvikling som den vi har hatt etter 1969? Kan vi påtvinge andre land restriksjoner vi ikke gir oss selv? Trådene og forgreningene er vidtrekkende i denne utstillingen, de går på tvers av kulturer og på tvers av politiske ytterpunkter. Den prøver ikke å si at oljen er enten skurken eller helten, men at den er uløselig vevd inn i kulturen og i kroppene våre.

Oljen som estetikk
Prosjekter i grenselandet mellom forskning og kunst kan lett bli tørre og teoretiske, men dette prosjektet oser av estetikk. Sanselige tekstiler i Farah Al Quasimis serie Arrival (2015-2019) fra Dubai stråler sammen med Kiyoshi Yamamotos tekstilverk Fantasia, descoberta e oprendizagem (2021). Og et lydspor av rytmiske, industrielle slag fra filmen Dilbar blander seg i klagesangen til Otobongo Nkangas lydverk Wetin You Go Do? Oyo No (2020). Den sorte, glinsende oljefargen i Shirin Sabohis Mouthful (2018) gir oljen et fascinerende, visuelt preg. Dette bidrar til at oljen trer frem med en levende, personlig tilstedeværelse i utstillingen. Oljen oppleves virkelig som en egen materialitet.

Underbygger kompleksiteten
Hovedstyrken i denne utstillingen er fremfor alt utvalget av kunstnere og verk. Nesten samtlige kunstnere kommer fra det globale sør, noe som virkelig introduserer nye aspekter ved oljeutvinningen i den nasjonale fortellingen.

    Stikkord