Kubisme «light» à la Lhote

KODE 1, Bergen
La vie moderne: Bergensmalere i Paris 1920
Kunstnere: Nils Krantz, Bjarne Lund, Gerda Knudsen, Borghild Berge Lexow, Leon Aurdal, Ansgar Larssen, Ingeborg Zimmer Blaauw – og André Lhote, Nikolai Astrup og Bernt Tunold.
Kurator: Gunnar Danbolt
Står frem til mars 2022.

Ifølge Gunnar Danbolts katalogtekst, ble Bergenskunstnerne lenge sett på som provinsielle fordi de hadde et annet fargesyn enn kunstnerne i Kristiania (Oslo fra 1925), trolig fordi man i kretsen rundt Henrik Sørensen mente at det var det Matisse-inspirerte fargesynet – som disse hadde tatt med seg fra Paris i årene før første verdenskrig ­– som harmonerte mest med bruken av farger som man i Norge hadde anvendt i folkekunsten og i middelalderen. Lhotes fargeoppfatning ble derfor betraktet som unasjonal og stemplet som unorsk – av kunstmiljøet rundt Sørensen i hovedstaden.

André Lhotes undervisning
André Lhote (1885-1962) videreførte Cézannes råd om å forenkle naturens former til kjeglen, kulen og sylinderen, og la vekt på at bildet skulle ha store former og dominerende linjer ispedd tidens klassisisme. Ved hjelp av lokalfarger og kraftige konturer delte han opp motivet i halvgeometriske felter som overlappet hverandre og skapte rom, men lot aldri det figurative utgangspunktet forsvinne. Han representerte en langt mer moderat form for kubisme enn for eksempel Pablo Picasso og Fernand Léger – en «kubisme light».

André Lhotes innsats som lærer er imponerende og var velkjent da Bergensmalerne dro til Paris. Han skal ha hatt over 1500 elever fra ulike deler av verden, hvorav om lag 200 av disse kom fra Sverige. Blant de mest kjente elevene kan nevnes Anna-Eva Bergman, Hans Hartung, Louise Bourgeois og Tamara de Lempicka. Det er ikke kjent hvor mange fra Norge, men det var et stort antall, og han fikk stor betydning for mange.

La vie moderne: Bergensmalere i Paris 1920
Utstillingen La vie moderne: Bergensmalere i Paris 1920 åpner med André Lhotes maleri Havnen i Bordeaux (1932) og presenterer verk av Nils Krantz, Bjarne Lund, Gerda Knudsen, Borghild Berge Lexow, Leon Aurdal, Ansgar Larssen og Ingeborg Zimmer Blaauw - som mer eller mindre, kanskje mest mindre, synes å ha latt seg inspirere av studietiden hos André Lhote ved hans malerskole i Paris. Med Nils Krantz i spissen, som den eldste av de syv, kom disse kunstnerne til å prege Bergens kunstliv i mellomkrigstiden. Sammen med Nils Krantz var Nikolai Astrup (1880-1928) og Bernt Tunold (1877-1946) byens mest dominerende og innflytelsesrike kunstnere, og er representert i utstillingen med et bilde hver.

Paris´ kunstskoler etter første verdenskrig
Rundt 1920 lokket Paris med sine mange private kunstskoler, etablert av ulike kunstnere, mer eller mindre avantgarde, som hadde «poppet» opp i kunstmetropolen etter første verdenskrigs slutt. André Lhote underviste ved ulike kunstskoler fra 1915/16 og frem til han etablerte sitt eget Académie Lhote i 1925.

De syv Bergenskunstnerne fikk alle undervisning hos André Lhote: Nils Krantz fra 1920-21, Leon Aurdal fra 1919-21, Bjarne Lund fra 1921-24, Borghild Berge Lexow og Ingeborg Zimmer Blaauw fra 1922-23 og Gerda Knudsen fra 1921-22. Det er ikke kjent når Ansgar Larssen var elev, men trolig i første halvdel av 1920-tallet. Parallelt med undervisningen gikk flere hos franskmannen Raoul Dufy, som underviste ved Académie Moderne, og hos brasilianeren Pedro Araujo (som i katalogteksten feilaktig blir presentert som argentiner), som hadde egen kunstskole. Noen år senere var Gerda Knudsen innom den langt mer radikale kunstskolen, Académie Moderne, hos Fernand Léger (1924) sammen med sine norske kollegaer Solveig Kaurin, Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel, som alle, bortsett fra Wankel, først hadde vært elever hos André Lhote.

Lhote-påvirkning eller ikke?
Utstillingen består av flere bilder fra før 1920 - for å vise hvordan kunstnerne arbeidet før de dro til Paris. Jeg skulle imidlertid gjerne sett langt flere 1920-tallsarbeider, men premisset for utstillingen har nok i hovedsak vært å benytte verk fra KODEs egen samling. Det er Nils Krantz, utstillingens hovedperson, som står for de fleste, hele 17 bilder av totalt 34, og jeg vil fremheve hans maleri Fra Bradbenken (1924), en kraftfull komposisjon med et motiv fra kaiområdet på østsiden av Vågen, samt The castle in Les Andelus (1921). Førstnevnte bilde er et av de som går lengst i sin «kubisering» av billedflaten og synes å være mest inspirert av Lhotes noe tidligere arbeider – før 1920. Da jeg sto foran bildet, dukket Borghild Røed Lærums maleri Vestbanebryggen (1917) opp på netthinnen; et lignende motiv og oppdeling av billedflaten. Røed Lærum var også elev av Lhote i begynnelsen av 1920-årene.

Med utgangspunkt i utstillingens billedutvalg er Nils Krantz den som synes å ha blitt mest inspirert av tiden hos Lhote. Hans Fra Cagnes (1928) – med motiv fra en fransk landsby - kan i komposisjon oppbygning, kubisering og fargebruk på mange måter minne om André Lhotes Sveitsisk fjellby (udatert) - som ikke er med i utstllingen, men er i Nasjonalmuseets eie. Av de øvrige kunstnerne, som i hovedsak er representert med senere bilder fra 1930- og 40-årene, er det kun i Leon Aurdals nydelige portrett Siri, portrettstudie (1947) og i Ansgar Larssens Kokkekone (1937) at inspirasjonen er tydelig. I Ingeborg Zimmer Blaauws maleri Tre søsken (1935) og Torget (1943) kan man så vidt ane en fjern påvirkning i behandling av billedflaten. Mer tydelig enn kubiseringsnivå og bildeoppbygning synes det som om Lhotes palett og fargeholdning har påvirket Bergenskunstnerne.

De norske Lhote-elevene manifesterte seg på gruppemønstringene i Kunstnerforbundet i Oslo i 1928 og Kunstnernes Hus samme sted i 1934, men det var med Oslo-baserte kunstnere som blant annet Henrik Finne, Ridley Borchgrevink, Trygve Torkildsen, Sigurd Danifer, Bernt Clüver – og Leon Aurdal, som den eneste fra Bergen. Han flyttet imidlertid til Oslo og fulgte mer i Henrik Sørensens nasjonale spor med hans syn på farge, og ble, som Gunnar Danbolt skriver i utstillingskatalogen, ikke oppfattet som provinsiell.

Presentasjon av Lhote-innflytelse og/eller mellomkrigstidens Bergenskunstnere?
Utstillingen gir en interessant presentasjon av kunstscenen i mellomkrigstidens Bergen, med flere navn som for mange nok er ukjente. Formidlingen godt ivaretatt, med tekster ved inngangen, ved hver kunstner og hvert bilde. Jeg savnet imidlertid en fyldigere dokumentasjon i utstillingsmonteren hvor det i tillegg til noen skisser kun er utstilt en utstillingskatalog fra Bergens Kunstforening - Utstilling av Vestlandsk malerkunst - fra mars 1932. Videre undrer jeg meg over hvorfor 1920 er benyttet i utstillingstittelen når de fleste av de syv var i Paris etter 1920? Og hvorfor utstillingen ikke er styrket med flere arbeider fra 1920-årene, basert på innlån og ikke på KODEs egen kunstsamling? Den parisiske og lhot´ske inflytelse ville da trolig vært mer merkbar og understøttet utstillingstittelen - La vie moderne.