Lave kuratorskuldre

Maiken Stene: Landet Lyt Liggja, kull og akvarell, 2021 © Maiken Stene / BONO 2021. Foto: Tor S. Ulstein / KUNSTDOK.




 

Prosjektet og appen Atelier, som skal tilrettelegge for smidig kunstsalg, har fått et flott showroom i Viktoria terrasse.

OSLO
Victoria terrasse, Ruseløkkveien 3
Rykk tilbake til start (igjen)
Atelier
Står til 16. januar 2022

Å skape økt tilgjengelighet på kunst for folk flest er et viktig anliggende, både for kunstnere og folk. Foretaket Atelier – som i utgangspunktet var en app – legger til rette for akkurat dette; og det fine er at alle typer verk er tilgjengelig, ikke kun grafikk, som er det allmuen som regel skaffer seg. Atelier tar dessuten bare 15 % av salget, til forskjell fra de 40-60 prosentene galleriene oftest tar. I tillegg er det hele dugnadsdrevet, slik at kunstnerne selv bestemmer hva de legger ut for salg.

Atelier er, i det hele tatt, et opplegg som er på både kunstnernes og kjøperens side – man slipper alt styret utenom og det hele er tilpasset smidig kontaktflate mellom dem kunsttransaksjonen egentlig handler om.

Sveinn Fannar Jōhannson: Dorn, analogt C-print © Sveinn Fannar Jōhannson. Foto: Tor S. Ulstein / KUNSTDOK.

Ulik gift
I den aktuelle utstillingen, hvor vi kan se et utvalg av hva som selges, er det mange fine verk. Blant dem jeg blir stående ved er Hanan Benammars grafiske arbeid som gjengir bannord, eder og galle fra forskjellige steder i verden. I en polarisert verden med giftige ordskifter er det ganske morsomt å betrakte disse saftige glosene presentert som konseptkunst, løsrevet fra sosiale medier og sinte munner, i glass og ramme. Det er dessuten mange gode grunner til å tenke litt ekstra hva folk faktisk lirer av seg.

I nærheten finner vi også Kristian Skylstads Diabolus in Machina (2018) som synes å fordype seg i en mer metafysisk giftighet. Mot en blodrød bakgrunn ser vi et fotografi av en djevelfigur snike seg gjennom et mørkt rom på skjermen til en Blackberry-telefon.

Yngvild Rolland: Give me hints. Make me guess © Yngvild Rolland / BONO. Foto: Tor S. Ulstein / KUNSTDOK.

Kart og terreng
Flere av arbeidene spiller seg ut et sted mellom å tilpasse seg det som foreligger og oppfinne nye kart over terrenget. Maiken Stenes kompisisjoner folder ofte mulighetsrom inn i landskapsfremstillingene sine, slik også her, i Lyt Liggja (2021). Linn Horntvedt slekter på denne metoden i tegningen Hibernate (2011), som er foldet inn i en krok i galleriet. Sveinn Fannar Jóhannson danner mer konkrete peilepunkter for vårt forhold til naturen, ved bokstavelig talt å skrive seg inn i den i fotoverket Dorn (2007), hvor en trestamme er «spisset» til en blyantlignende form.

 

Det er også en familielikhet med slike geografiske diktutkast i Yngve Jørgensens Utkastet (2021), som er mer kroppsnært og arbeidsrelatert: det er hjemmets landskap som er åstedet. Her har han foreviget noe som kan sees som et krøllet papirark gjennom å påføre arket bly – en monumentalisering av det forkastede i en skriveprosess? En slik arkivering av anomalien kan vi også sees i Hilde Honeruds fotoprosjekt, som riktignok er enda mer intimt i anslaget, der det kretser rundt kroppens forhold til dens materielle omgivelser. Her i form av fingre presset ned i et vannglass. Det balanserer elegant på grensen mellom tvang og frihet.

Installasjonsfoto fra utstillingen Rykk tilbake til start (igjen). Foto: Tor S. Ulstein / KUNSTDOK.

Lavterskeltilbud
Selv om det er noen tråder å nøste i her, har likevel ikke utstillingen, som er kuratert av Jan Christensen, noen store kuratorvyer. Vi skal introduseres «for nye sider ved de forskjellige kunstnerskapene og diskutere kunstnerisk prosess,» kan vi lese på nettsiden. Ok! Videre er det kuratoriske noe ullent i beskrivelsen, dog: «Hvilke idéer og verk har tidligere ikke blitt vist frem som har vært essensielle utgangspunkt for utviklingen av kunstnernes identiteter?»
Hva er egentlig linken mellom kunstneridentitet og verk når vi stort sett bare ser ett arbeid av de ulike kunstnerne, som her? Ikke vet jeg. Men greit nok – det er lavterskeltilbud, dette her, intet innsalg til en biennale. Det viktigste er verkene, og de holder vann.

    Stikkord