Fra telegraf til utested

I den store sentralhallen der folk kom inn for å sende telegrammer, fikk Alf Rolfsen (1895-1979) i oppdrag å male en freske (maleri utført med vannoppløselig farge på våt mur) på hele fondveggen. Den skulle illustrere idéen om telefonen og telegrafen som bindeledd for hele Norge. Vi ser menn som trekker kabler i byene og reiser telegrafstolper rundt i landet; på den ytterste øy og det høyeste fjell – i fiskeværet som til et utsiktstårn. Og ment som en hyllest til arbeiderne som ofte utsatte seg for store anstrengelser og, ikke minst, farefulle oppdrag.

Freskoteknikken lærte Rolfsen i Paris, i møter med den meksikanske freskomaleren Diego Rivera, og i Roma, der han studerte Michelangelos og Rafaels «arkitektoniske malerier» i Vatikanet.

 Alf Rolfsen var den yngste av de tre «freskobrødene», som også bestod av Axel Revold og Per Krohg. Disse fikk i oppdrag å utsmykke en rekke nybygg i Oslo før og etter krigen. Formen skulle være nyklassisk, inspirert av kubismen og helst ha et «nasjonalt innhold». I Rådhuset i Oslo kan man se noe av det flotteste de tre har laget. Alf Rolfsens hovedverk er i Vestre Krematorium, der man i en slags «tegneserieform» følger mennesket i en vandring fra fødsel til død.

Telegrafbygningen i Kvadraturen i Oslo var den viktigste telesentralen i landet. Alle betydningsfulle meldinger kom hit og alle samtaler til utlandet ble i mange år videreført manuelt herfra. Da driften endelig ble lagt ned på midten av 1990-tallet, lå en million kabler igjen i bygningen. Nå skal første etasje brukes på en helt ny måte; til konferanser, restauranter, barer og utesteder. Men publikumshallen i første etasje blir fremdeles det sentrale rommet, der Alf Rolfsens freske danner bindeleddet mellom fortid og nåtid.