Intervju med gallerist Knut Blomstrøm Med fokus på kvalitet og ulike uttrykk

KB Contemporary har adresse Frydenlundgata 12. Det er en av mange nyetableringer – hele ti - av gallerier og visningssteder under koronapandemien. 

I et intervju med Kapital i januar uttalte du at «boksing har noen psykologiske finesser som kommer godt med i livet, også når jeg starter galleri. Forsvar, bevegelse, tilpasning, selvtillit, rytme, blikk, oppmerksomhet og ikke minst timing: når du skal sette inn støtet». Støtet kom nå – i januar 2021 – midt under korona-pandemien. Hvorfor nå? Og hvorfor akkurat her?

Jeg oppdaget dette lokalet, som da hadde stått tomt i seks år, allerede for et år siden. Så kom koronaen og forsinket det hele. Morten Slettemeås og jeg har vært byen rundt og lett. Lokalet er anvendelig og ”affordable”, og bydelen og beliggenheten er helt fantastisk! Visningsstedet Melk er like i nærheten, Guttestreker i Frydenlundgata og Galleri Ramfjord i Schwensens gate. I tillegg ligger vi på vei til to av byens beste gallerier, Golsa og Standard, begge i Waldemar Thranes gate. Galleriets mange rom er gir mulighet til å jobbe parallelt – både med den aktuelle separatutstillingen og de syv andre kunstnerne jeg representerer. Jeg ønsker ikke å bli en kunsthandel. Jeg vil at utstillingen skal være i fokus, samtidig som det er arbeider tilgjengelig av samtlige kunstnere. Det er en stor forpliktelse å ta på seg det å representere kunstnere. Det er litt som å «dødse fra tier´n», som Eivind Furnesvik sa da han startet Standard. Nå har jeg heldigvis en del erfaring, men det er klart det er et dristig prosjekt. Mye tyder imidlertid på at omsetningen i kunstmarkedet øker. Folk har mer penger fordi de ikke reiser eller går på restaurant, og de kan ikke skryte av at de har vært i Basel og London for å ha kjøpt kunst. Det styrker hjemmemarkedet. Av de etablerte galleriene har mange vært innom med gratulasjoner og støtteerklæringer. Det er god stemning og veldig hyggelig!

Kanskje overraskende – i en slik konkurranseutsatt bransje?

Vet ikke, men det passer meg ganske godt. Jeg er ikke så konkurransedrevet. Jeg er bare opptatt av kvalitet og å ha det hyggelig, yte service, at vi gjør vårt beste - og at vi behandler hverandre ordentlig. Det er mange pågående debatter i kunstlivet som jeg ikke vil gå inn i. Med åtte kunstnere hvorav seks er menn og to kvinner, ville jeg måtte forklare meg. Jeg har imidlertid spurt ti kvinnelige kunstnere om å være med, men de har av forskjellige årsaker ikke kunnet.

På åpningsdagen reklamerte du kreativt på Facebook med CECI N´ EST PAS UNE VERNISSAGE, men vi holder langåpent til kl 20 – med en herlig referanse til Magrittes Ceci n'est pas une pipe! Det lover bra. Humor, kunnskap og kunsthistoriske referanser gagner kunstlivet som lett kan oppfattes som selvhøytidelig. Tanker om det?

Jeg tror det er svært få som har råd til å være selvhøytidelig. Det er businessiden av det. Jeg har så absolutt ambisjoner, men jeg er nok ikke selvhøytidelig. I åpningstaler og i møte med publikum sier jeg det jeg mener er best. Jeg liker å formidle, det være seg omvisninger eller tekstarbeid. Det å formidle kunsten er viktig. Det er som Rikke Komissar nettopp uttrykte det – at kunsten er et psykologisk rom. I særlig utfordrende tider er det godt å ha noe å hvile i, et sted hvor man ikke behøver å si så mye.

Hva er galleriets profil?

Jeg har én maler i stallen, Morten Slettemeås. Jeg bør på sikt innlemme en maler til. Javier Barrios arbeider med et hightech-uttrykk, Erik Wessel med fotografi, Jon Gorospe og Alex Bunn lager objekter, skulpturer og makrofoto. Og så har vi to eminente tegnere - Ingwill Gjelsvik og Ingri Haraldsen. Det er ikke multipler her, bortsett fra videoer og foto-opplag; Sven Påhlsson med kunstvideo og print fra videoer. Ellers er det stort sett unikater vi jobber med. Hvis dette er en profil, så er det det! Kunstnerne jeg representer står for ulike uttrykk og representerer ulike aldersgrupper – fra 30 til 80 år! Det er ikke gitt at kun ungt er bra lenger, det gjelder over hele linja. Løpet er ikke kjørt om du har passert 40, liksom. En del gamle kriterier oppheves til fordel for kvalitet.

Jeg tror Kunsthall Oslos eminente utstilling ”Hold stenhårdt fast på greia di” i 2013 var med å sette fart i nettopp dette. De to kuratorene Eline Mugaas og Elise Storsveen valgte å trekke inn mange eldre og også avdøde kunstnerne sammen med unge. Det var kult og fikk smitteeffekt.

Ja, det er spennende. Vi har så mye å tilføre hverandre.

Hvorfor Morten Slettemeås som første utstiller?

Jeg har jobbet for Morten Slettemeås i 17 år. Vi kjenner hverandre godt. Han har i all hovedsak stilt ut i Mexico City, Madrid og Valencia, og det er ti år siden han sist stilte ut i Oslo. Og så hadde han en utstilling i Telemarksgalleriet på Notodden som fikk kjempekritikk av Øivind Storm Bjerke. Vi har stor tro på hverandre, og det har betydd mye under etableringen her. Det er nesten meningen at vi skal være her. Han har et stort publikum, har hatt gode innkjøp til kunstmuseer, kunstsamlere og firmasamlinger - og er representert i mange hjem. Han har skapt et helt eget uttrykk og presenterer nå en ny type malerier. I tidligere malerier ble samplete personer fra film, annonser, nyhetsbildet og lignende malt med lik gyldighet, det være seg en diktator, prest, nobelprisvinner, kriminell eller naboen. Det er hvordan det males og fremstilles som opptar ham. I de nye maleriene har han tilført mer maling, substans og tyngde enn før, kanskje fordi alle motivene er fra Gvarv i Telemark. Det er litt tilbake til røttene, en slags visuell heimstadsdiktning. Han tør å male lite sensasjonelle motiver fordi det er maleriet, modelleringen, fargesammensetningen, komposisjonen og strøkene som opptar ham.

Det er mye Paul Cézanne i strøkene…

Ja, og det er referanser til Cézanne og mange andre, kanskje også Emil Nolde, som noen nevnte. Det kunne vært malt for 100 år siden og nå.

Hva er dine kundemålgrupper?

Mine kundemålgrupper er varierte, både museer, bedriftssamlinger, kunstsamlere, vanlige folk og nærmiljøet i kombinasjon med min gamle portefølje. Det jeg viser er ikke veldig dyrt, samtidig som man må ha en viss økonomi for å kjøpe kunst. Men om de kjøper kan man ikke styre. Man selger ikke kunst, bare viser den frem. Så har man en samtale og kunden velger å kjøpe eller ikke. Det er ganske subtilt. Det er ikke som å selge en bil.

Hva med utsmykninger?

Det er kjempeviktig. Flere av kunstnerne mine holder på med utsmykkingsprosjekter i regi av KORO. Jeg kommer også til å jobbe med det. Både Morten Slettemeås og Javier Barrios har gjort mange utsmykninger, likeledes Sven Påhlsson, som sommeren 2019 ble innkjøpt til Oslo kommunes kunstsamling. Utsmykkingsprosjekter er nok en av de viktigste leveveiene for noen av kunstnerne som er her. Halvparten av dem har jeg tidligere realisert utsmykninger for, og jeg har nå to prosjekter gående som vi forsøker å få landet. Det må nevnes at Javier Barrios nylig vant et stort oppdrag på Halden videregående skole og han og Ingri Haraldsen har også  fått prestisjeoppdrag på forskningsskipet REV Ocean.

Mye tyder på at flere unge folk nå er kunstinteresserte – også det å kjøpe. Har du merket det?

Ja, veldig. Det er veldig bra med Jo Morten Weider som har startet Kösk. Han var en mann med normallønn som begynte å samle på kunst, og et eksempel på at man ikke må være Stein Erik Hagen for å samle på kunst og ha glede av det. Men det ville jo vært bra om det dukket opp flere hardcore kvinnelige kunstsamlere. Jeg vet ikke om flere enn én. Det er jo noen par. Det er underlig – for selve ryggraden av publikum og kunstforeninger er kvinner. Mange av de beste og ledende galleristene er damer, og det er damer på topp i kuratorverdenen og i kunstmuseumsverdenen. Vi menn har en tendens til å skryte, og har kanskje mer behov for å markere oss, få anerkjennelse. Vi kjøper skrytebiler, skryteklokke, skrytevin, skrytekunst, skrytestereoanlegg. Samlergenet synes av en eller annen grunn å være mer utbredt blant menn. Kanskje setter vi pris på kunst på litt ulike måter? Rart at det ikke resulterer i at flere kvinner samler på kunst. Kanskje kvinnelig publikum har større behov for å oppleve enn å eie. Det skal ikke underslås at ulik økonomi kan påvirke kjøpelysten også.