Intervju med Sverre Malling Arkeologisk utgravning i Englands glemte kulturhistorie

Sverre Malling (f. 1977) er aktuell med sin første separatutstilling utenfor Norge og bokutgivelse – begge med tittelen Adieu to Old England – i Kristin Hjellegjerde Gallery i London. Dette skjer på et verst tenkelig tidspunkt – i et pandemi og brexit-preget London.

Sverre Malling står i fremste rekke blant unge kunstnere som har vært med på å gi tegning ny aktualitet i norsk samtidskunst. I Norge er han en del av stallen i Galleri Haaken i Oslo. 

Gratulerer med utstilling og bokutgivelse! Med et England og London i koronakrise er en reise over til åpningen trolig utelukket?
Ja, det ser litt stygt ut for min del. Jeg blir igjen i Norge. Til tross for alt forarbeidet – i overkant av to år – får jeg ikke deltatt ved min egen utstilling og åpning. Når ting forandrer seg ute i verden må man være fleksibel og omstillingsparat. Utstillingen vil gå sin gang i London, og Kristin Hjellegjerde vil ha visninger til tross for nedstengning, selv om det blir litt amputert. Hun har imidlertid et så stort nettverk av kunder, kjøpere og samlere at mitt inntrykk er at salget kanskje ikke forringes så sterkt av koronakrisen. 

Kan du fortelle om utstillingen, hva du skal vise og hvor mange verk?
Jeg skal vise 26 nye, store og små tegninger fra de siste to årene. Ettersom utstillingen vises i London, valgte jeg å tre dypere ned i min interesse for engelsk kultur. Helt siden studietiden har jeg vært svak for engelsk kunsthistorie fra romantikken og frem til i dag. Den er interessant, omfangsrik og mangefasettert. For meg er omgangen med kunsthistorien en uavsluttet og spennende oppdagelsesferd. Jeg dras mot å grave frem de eksentriske kunstnerskapene – å gå utenfor de gjengse fortellingene, det såkalte hegemoniet. Hvis man søker seg forbi de tilvante forestillingene risikerer man å spore opp et rikt mangfold av oversette kvinner og menn i mørke og støvete kroker – ganske enestående begavelser. Noe av denne utstillingens formål, rent symbolsk, er derfor å gi et slags løft til en del slike visjonære helter – kunstnere som ikke har vunnet plass i den alminnelige kanon. 

Det bør jo vekke interesse i England.
Ja, det at jeg som nordmann trer inn en slags dialog kan kanskje være med å skape et uventet skråblikk på deres felles fortelling. 

Kan du fortelle om bokprosjektet?
Det var jeg som tok initiativ til boken, hvilket viser seg å være en god idé siden så mange ikke får sett utstillingen på grunn av pandemien. Det er en slags utstillingskatalog i påkostet form, slik at vi like gjerne kalle den en bok. Jeg har plukket ut to ressurssterke samtalepartnere, kunstkritikeren Kjetil Røed, som er en god venn av meg og har skrevet forordet, og den svenske religionsviteren, forfatteren og professoren Per Faxneld. Valget av Per Faxneld er kanskje litt uventet. Jeg kjenner ham gjennom musikkmiljøet hvor vi har møttes på ulike konserter her og der. Vi er jevnaldrende og har ganske mange felles interessefelt som kanskje er litt utenfor normalen.

Nå blir jeg nysgjerrig…?
Ja, at det handler om at man forenes gjennom interessen for den samme undergrunnskulturen, og ikke minst interessen for esoterisk kunst og litteratur, og kanskje den type kunst og kultur som utspiller seg i randsonen eller periferien. Per Faxneld har skrevet bøker som «Satanic Feminism» og «Det ockulta sekelskiftet: esoteriska strømningar i Hilma af Klints tid».

Betyr musikk mye for deg?
Ja, veldig. Jeg hører på musikk hele tiden, så mye forskjellig. Vanskelig å peke ut noe spesifikt. En av de jeg hører mye på er pioneren Genesis P-Orridge (1950-2020), som på 1970-tallet etablerte seg i performancekunsten og som etterpå ble en legendarisk forløper for industriell musikk. P-Orridge er kjent som frontfigur i band som Throbbing Gristle og Psychic TV og inngår i serien av bemerkelsesverdige personligheter fra England. P-Orridges var sist men ikke minst også en radikal kjønnskriger som fremmet svært interessante former for queerteori, kjønnsidentitet og kroppsmodifikasjoner. 

Hvordan har du gått frem for å finne kunstnerne?
Det har med mine interesser å gjøre. Omgangen med kunsthistorien er en spennende oppdagelsesferd. Prosessen med tegningene til denne utstillingen har nesten vært som en arkeologisk utgravning – hvor man på en måte forsøker å finne fram til skikkelser og rariteter i Englands kulturhistorie, hvor jeg kanskje kan gi disse et slags løft. Ved å gi glemte og marginaliserte kunstnere et nytt liv kan jeg være med på å videreutvikle et uforløst potensiale – som disse menneskene ikke maktet å utvikle eller skape et nedslagsfelt for i sin samtid. Flere av de historiske figurene jeg henter frem hadde utopiske forestillinger om hvordan verden burde være, men drømmene forble uutviklet fordi de ikke selv maktet oppgaven, fordi de ble marginalisert eller ikke hadde en posisjon som kunne slå gjennom bredt. Jeg mener forøvrig at slaget ikke behøver å være tapt for slike utstøtte synsvinkler, ettersom en rehabilitering ikke bare gir det glemte eller marginaliserte nytt liv, men kan videreutvikle et potensial som var der fra begynnelsen av.

Det er få kvinner i ditt utvalg. Er det et bevisst valg?
Nei, det er ikke helt sant. Et av mine største portretter i utstillingen er av den nålevende kunstneren Tessa Farmer. Hun er virkelig noe for seg selv og byr på en usedvanlig optikk som strekker seg fra dyp fortid til fjern fremtid ved å se virkeligheten fra insektenes ståsted. Jeg viste hennes arbeider i Norge da jeg kuraterte utstillingen «Sneakyville» på Haugar Kunstmuseum i 2015. Hennes verk slekter også på det engelske alvemaleriet fra Viktoriatiden. Videre springer utstillingstittelen Adieu to Old England fra folkemusikeren Shirley Collins album som i 1974 hvor hun samlet glemt folkemusikk på plate. Collins lyttet seg frem til fortidens knapt hørbare stemmer og ga dem en etterlengtet scene. På den måten skapte hun orienteringspunkter for et større fellesrom som ikke var blindet av etablerte perspektiver.

Å hente frem kunstnere som aldri ble en del av kanon og se på hvorfor det skjedde er en viktig jobb, hvilket jo har beskjeftiget mange kunsthistorikere og kuratorer de siste tiårene, ikke minst når det gjelder kjønn og etnisitet. Hva tenker du om din utstilling i forhold til det?
Ja, enig. Jeg mener dette er relevant, og utstillingen har noen berøringspunkter til den pågående debatten omkring inkludering og assimilering av marginaliserte kulturuttrykk. Og ikke minst måten å revurdere historien og kanon. Ved å innta nye synsvinkler skaper man alternative blikk på fortiden og et slikt perspektivskifte gir også en annen inngang til verden av i dag. 

Dine verk er beslektet med kunstnere som blant annet Theodor Kittelsen, Louis Moe og Hieronymus Bosch. Hva betyr disse for deg? 
Det blir ofte påpekt at kunstnerskap er beslektet med den og den. I denne utstillingen har jeg gjort portretter av kunstnere som jeg synes er interessante og som jeg føler en eller annen affinitet til, og det er ikke Kittelsen, Moe eller Bosch i denne omgang, selv om de er flotte kunstnere. Jeg har for eksempel laget et portrett av Austin Osman Spare (1886-1956), en esoterisk outsider-kunstner. I likhet med Hilma af Klint (1886-1944) brukte han kunsten som et spirituelt medium. Han kunne lage automattegninger (teknikk hvor man tegner uten å tenke over motiv og innhold, men bare lar tegningen styre seg selv) som bragte ham tettere inn i den spirituelle verden. Det tok veldig lang tid før Hilma af Klint ble inkorporert i kunsthistorien. Jeg tror mange kunsthistorikere i lang tid hadde vanskeligheter med at maleriene hennes ikke nødvendigvis var intendert som modernistisk abstrakt kunst per se, men som medium for spirituelle seanser og ritualer. Tavler som skulle mane frem ånder og den slags. Det høres søkt ut for oss i dag, men på den tiden var det på moten med teosofiske samfunn, Madame Blavatsky, George Gurdieff, Rudolf Steiner, rosenkreutzere, hemmelige broderskap og den slags. 

En annen kunstner jeg har gjort et portrett av er Rex Whistler (1905-1944) som er ganske ukjent for de fleste, i alle fall her til lands. I Evelyn Waugs Brideshead Revisited er kaptein Charles Ryder inspirert av Rex Whistler. Whistler gjorde en del søtlandne veggmalerier som forener 1920-tallets aristokratiske og bekymringsløse eksesser med en slags engelsk rokokko - eller det man kaller Georgian style. Han var en anakronistisk kunstner som kom skjevt ut i sin tid. 

I vårt A4-samfunn er kanskje kunstneren og utenforskap viktigere enn noensinne, hvilket både utstilling og bok synliggjør?
Ja, her er det lett å romantisere, men utenforskap kan altså være et positivt ladet ord i den grad at det kan representere en slags utvidelse, en overskridelse. Det å tenke utenfor boksen er en utvidelse…, å finne fabulerende utveier der andre ser kun blindveier. Det å gå forbi de sedvanlige rammene kan være en nyttig måte å anskueliggjøre nye synspunkter og nye muligheter. Snarere enn å motvirke, kan kunst og kultur være med på å gi aksept til det å være annerledes og eksentrisk. Men, kan også være et kraftsenter for absurditeter. I motsetning til resten av verden som krever entydiggjøring, behøver ikke kunst å gi uttømmende forklaringer eller komme til noen endelig avklaring. Da heller åpne opp for flerstemthet og mangfoldiggjøring. Og gi rom for sammensatte og komplekse paradokser. Det kan være kjekt når ordskiftet innsnevres og blir polarisert.

hilde.moerch@gmail.com