fbpx Kunst som tør å være sårbar

Kunst som tør å være sårbar

Årets utgave av Tendenser fyller Galleri F15 til bristepunktet, som her i trapperommet der Hildur Bjarnadóttir «Colors of Adaption» henger over resepsjonen. © Hildur Bjarnadóttir – Foto: Vegard Kleven
MOSS/JELØY (KUNSTAVISEN) Det er mer enn utstillingens navn som gjør at 70-tallsbandet Earth, Wind & Fire kunne passet som lydspor til noe av kunsten som vises på Galleri F15. Den 44. utgaven av kunsthåndverksklassikeren Tendenser er funky så det holder. Og sårbar.

Tendenser 44: Earth, Wind, Fire, Water – Nordisk Kunsthåndverk
Galleri F15, Jeløy
16. juni – 4. oktober 2020

Kurator har valgt en variant av betegnelsen på de fire, grunnleggende elementene som utstillingstittel – «Earth, Wind, Fire, Water» (med «wind» i stedet for «air»). Dermed peker hun på det naturnære og relasjonelle i kunsthåndverket – dette er jo elementer som påvirker vår eksistens enten vi vil eller ei. Denne nærheten til de grunnleggende tingene viser seg på mange måter i utstillingen, ikke minst gjennom en vilje til å la kunstverkene være skjøre og sårbare: Enkelte verk i utstillingen har en materialitet som gjør at de knapt tåler berøring. Eller de er plassert på steder der det nesten er umulig at ikke én eller flere publikummere vil støte bort i dem i løpet av utstillingsperioden. Det er modig gjort, og det forteller publikum at det de opplever er noe ganske spesielt.

Stian Korntvedt Ruuds «Clock #3» er plassert på veggen i trapperommet. Her er den fotografert før Hildur Bjarnadóttirs tekstilverk var hengt opp. © Stian Korntvedt Ruud – Foto: Vegard Kleven

Men, hva har dette med 70-tallsbandet Earth, Wind & Fire å gjøre – bortsett fra navnet? Egentlig ikke så mye, men den funky musikken kunne passet til enkelte verk i kunsthåndverkets mest nysgjerrige utstilling, som Galleri F15s utstillingsrekke Tendenser må sies å være. I motsetning til Årsutstillingen, som er basert på fri innsendelse, er Tendenser resultatet av den utvalgte kuratorens aktive undersøkelse av feltet i hele Norden. Og noe av det årets kurator, Entrée-gallerist Randi Grov Berger, har satt sammen, sender tankene tilbake til hippietiden med funky musikk, fri kjærlighet, en gryende økologisk bevissthet og utstrakt bruk av narkotiske stoffer.

Hedvig Winges «Porcelain Piece» dominerer i rommet. © Hedvig Winge – Foto: Vegard Kleven

Andre deler av utstillingen passer definitivt ikke til beskrivelsen – men valget av utstillingstittel er såpass spesielt at det er grunn til å spinne litt rundt tanken. Med koblingen til 70-tallsmusikken tenker jeg spesielt på utstillingens to mest voluminøse verk, Hedvig Winges «Porcelain Piece» og Alma Heikkiläs «these processes include plasticity, mutualistic symbiosis, and extinction». Winges verk er laget på stedet med flytende porselensleire som er helt over tekstiler som er spent opp mellom gulv og tak. Leiren ble helt over tekstilet før den fløt utover gulvet, der den størknet og sprakk. Verket dominerer rommet rett innenfor inngangen, og dets umiddelbare og prosessbaserte karakter gir et inntrykk av noe svært følsomt og sårbart. Samtidig er det resultat av en prosess som har mye felles med 70-tallsmusikkens funky rytmer: Jeg kan gladelig forestille meg Winge dansende rundt installasjonen med bøttene med porselensleire i hendene.

Alma Heikkiläs «these processes include plasticity, mutualistic symbiosis, and extinction» dekker en hel vegg. Til høyre en detalj av kunstverket. © Alma Heikkilä – Foto: Vegard Kleven og Lars Elton

Heikkilä har også laget en stedsspesifikk installasjon i form av hel vegg i polyesterduk. Så lenge det er dagslys er den belyst bakfra, og inntrykket som skapes kan tolkes i mange retninger. Mest nærliggende er en fremstilling av ulike organismer, som sopp, mikroorganismer og bakterier – ting som eksisterer og utvikler seg utenfor menneskelig kontroll. Og det har jo en direkte lenke til 70-tallets bruk og utforsking av hallusinogene stoffer. Sopplignende gjenstander «vokser» ut av duken, og det hele bygger en følelse av noe ukontrollerbart og manipulerende – noe vi ikke har kontroll over. Louise Sidelmanns fascinerende porselensobjekter har også et preg av å være inspirert av mycel-lignende strukturer (mycel er soppens nettverk av tråder under jorden eller inni en annen substans).

Karoline Hjort og Riitta Ikonen har samarbeidet om prosjektet «Eyes as Big as Plates» i ni år. Til utstillingen på Galleri F15 er Karin en av to kvinner de har fotografert lokalt. © Karoline Hjort / BONO og Riitta Ikonen – Foto: Karoline Hjort og Riitta Ikonen

Slike naturrefererende objekter finnes det flere av. Karoline Hjorth og Riitta Ikonen har snart holdt på i ti år med å fotografere eldre mennesker ute i naturen, ikledd planter og ulike naturelementer de finner på stedet. De fremstår som naturgitte skulpturer der menneske og natur inngår i en symbiose. Hildur Bjarnadóttir farger sine silketepper med planter fra kunstnerens egen åkerlapp. Installasjonen i trapperommet er montert så tett og så lavt over galleriets resepsjon, at det nesten oppfattes truende. Og trusselen er reell i en overført betydning, fordi ulike meteorologiske så vel som industrielle påvirkninger kan spores i plantefargene. Guðjón Ketilsson skaper poesi med sine malte trepinner, mens Charlotta Östlund bruker mye tynnere kvister og plantedeler i poetiske skulpturer som er så skjøre at du tror de vil briste bare du puster på dem. I møtet med Östlunds skulpturer (hun bruker også metall, maling og glitter for å skape visuelt spektakulære effekter) forstår jeg hvorfor kurator har byttet ut «air» med «wind» i utstillingstittelen.

Ivana Králíkovás «Battery Jeløy» fyller to podier i et hjørnerom. Stian Korntvedt Ruuds «Tuning Fork» til venstre. Alma Heikkiläs store installasjon sees i rommet ved siden av. © Ivana Králíková, Alma Heikkilä & Stian Korntvedt Ruud – Foto: Vegard Kleven

At naturen er sårbar der den blir utsatt for menneskers ureflekterte utnytting, det er en konsekvens som fremstår med all mulig tydelighet i utstillingen «Earth, Wind, Fire, Water». Hvordan naturen kan brukes til det motsatte, til å lage noe varig, ser vi i Christine Cynns trekanals videoinstallasjon, der Valentin Manz og en gruppe frivillige bruker myk leire til å bygge store og robuste, keramiske skulpturer. Likeledes ser vi varig bærekraft, om enn med en relativt lav utnyttelsesgrad, i Ivana Králíkovás «Battery Jeløy», en serie «jordbatterier» der poser med lokal jord brukes for å generere strøm ved å reagere med sinkmetallplater og kobbertråd. Det er utplassert spenningsmålere så du kan sjekke strømnivået. Stian Korntvedt Ruud bruker metallet til noe helt annet. Hans stemmegafler i messing og hans klokke i trapperommet er utstillingens mest visuelt strukturerte verk, samtidig som spesielt klokken er full av liv når den med jevne mellomrom spiller en tilfeldig lydrekke idet en trekule slippes ned gjennom metallplatene.

Pekka Paikkari jobber med de ukontrollerbare forandringene som foregår i keramikkovnen. © Pekka Paikkari / BONO – Foto: Vegard Kleven

Det er ikke mye tradisjonelt kunsthåndverk i denne utstillingen. Men noe er det. Ebba Bohlins «Loss of Information» ser i hvert fall ut som en stor keramikkskulptur, men det er en avstøpning i aluminium av en trestamme hun fant i skogen på Jeløy, og så har hun fusjonert den med en menneskefigur i en digital spleis. Britta Marakatt-Labbas finstemte broderier er store fortellinger med små sting, nydelig utført og med hele den samiske tradisjonen i bunnen. Kasper Kjeldgaards store diskoser ser ut som de er laget av metall, men de skjøre konstruksjonene i brent asketre og bivoks etterlater et inntrykk av at verden slik vi kjenner den kan rase sammen når som helst. Pekka Paikkari har en stor installasjon med ulike keramiske objekter der skader og tilfeldigheter integreres i uttrykket. Det er sterke objekter som gir meg lyst til å ta på og kjenne etter. Og Ida Wieths portal i glass, «Passage», kunne blitt brukt som instrument der de hule glasstavene henger vakkert ordnet i et enkelt stativ. Det er kanskje ikke 70-tallsfunk man ville spilt, men skulpturen viser til et mangfold som åpner muligheter.

Detalj av Kasper Kjeldgaards «Casts of Time – Lost in Translations». Denne diskosen er laget av bivoks. © Kasper Kjeldgaard / BONO – Foto: Vegard Kleven

For meg er kunsthåndverkets taktilitet, det at det har en aktiv utnyttelse av materialets kvaliteter som gir lyst til å ta og føle på objektene, en viktig kvalitet.  I motsetning til tradisjonell, «fin» kunst, er den materialbaserte kunsten nært knyttet til kroppen og naturen. På samme tid har det moderne kunsthåndverket også en idemessig dimensjon. Dette er blitt viktigere de siste tiårene, og grensen mellom det tidligere motsetningsparet billedkunst og kunsthåndverk er blitt stadig vanskeligere å finne. Det er flere objekter i denne utstillingen som krysser den tradisjonelle grenselinjen, og det bidrar til at utstillingen er svært relevant. Når utstillingen i tillegg har en klar holdning til økologi, naturens sårbarhet og vår avhengighet av den, ja da blir utstillingstittelen «Earth, Wind, Fire, Water» både et trusselbilde og en mulighetsbeskrivelse.

lars.elton@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.