I ett med naturen

Et lite øyeblikk lot jeg meg fengsle av tanken på at installasjonen kunne vært gravd ut i gallerigulvet. Utstillingen Phototropism (Bending towards the Light) på MELK galleri, 2020 Foto: MELK

Hvis du føler behov for et stille øyeblikk i naturens nærvær, så legg endelig turen til kunstgalleriet MELK.   

Kamilla Langeland: Phototropism (Bending Towards the Light)
MELK galleri, Oslo
Foto og installasjon
Står til 25. oktober 2020

Første gang jeg oppdaget Kamilla Langeland (f. 1989) var på utstillingen Cuckoo in the weed warbler’s nest i MELK galleri i 2017. Med Langelands triptykon Oh sweet liberty I ate thou all, hvor en kvinne ligger halvnaken som en moderne gudinne fra vår tid, var jeg solgt. Den kvelden hadde jeg flere poster på gallerirunden, men ble stående som trollbundet av det jeg tenker på som en altertavle for vår samtid.  

Kamilla Langeland, A Path for the Mind, 2020, Wild apple tree and sand, gathered from the lake and the meadow. Foto: MELK

Fototropisme

Forventningene var dermed skyhøye når jeg nå, tre år senere, igjen skulle oppleve Kamilla Langelands verk på nært hold samme sted. Denne gang i utstillingen med tittelen Phototropism (Bending Towards the Light). Fototropisme er en betegnelse for planters vekstbevegelse mot eller fra lyset. I utstillingen har Langeland latt seg inspirere av hvordan både levende og ikke-levende vesener har ulike habitater, som er optimale for å trives, lykkes og blomstre i enten dagslys eller nattens månelys.

I scream for live stream

Utstillingen ble åpnet med samtalen: On Photography, Weather and Sensation, mellom Langeland og kunsthistoriker og kritiker Sara R. Yazdani. Til min store skuffelse viste det seg å ikke være et nettarrangement, slik det var annonsert på Facebook. Det var en smule bittert å sitte klar foran PC-skjermen uvitende om at samtalen kun foregikk fysisk i galleriet. Jeg håper MELK vurderer å være mer tilgjengelig på nett ved neste anledning, for oss som fortsatt unngår åpninger og åpne arrangementer. 

Kamilla Langeland, A Path for the Mind, 2020, Wild apple tree and sand, gathered from the lake and the meadow. Foto: MELK

Bergtatt av det ville epletreet 

Det var dog min første og eneste skuffelse ved utstillingen. For - med en gang jeg åpnet den store, svarte døren til galleriet, var det som om jeg snublet rett inn i en uoppdaget stille og øde oase. Jeg lot meg igjen rive med av Langelands arbeid. Det første verket som betrakteren biter seg merke i, er naturligvis installasjonen: A Path for the Mind (2020). Et døende, vilt epletre har blitt hentet fra sitt habitat og har fått nytt liv i sentrum av gallerigulvet. Det står der med sine visne, men fortsatt grønne blader som ennå ikke har falt ned, omgitt av deilig, grov sand hentet fra eng og innsjø - med spor av rusk, pinner, stener og myke linjer – der linjene trolig er laget med fingrene. 

Hedenske ritualer

Ved første øyekast kan verket gi assosiasjoner til en japansk zenhage, som forbindes med meditasjon. Og det er nettopp denne meditative tilstanden jeg befinner meg i, når jeg står og betrakter verket. Men, ser man nærmere etter, fremtrer det en labyrint i sanden, og øynene føres frem og tilbake fra mulige løsninger til blindveier. A Path for the Mind knytter an til middelaldrenes hedenske ritualer, da det å se på/bevege seg gjennom labyrintene ble ansett som en metode for meditasjon. Kanskje skyldes det stillheten i det folketomme galleriet, men denne installasjonen ga meg faktisk lyst til bare å sette meg ned på gulvet, betrakte verket uendelig lenge og bare kjenne på trangen til å dra fingrene gjennom sanden. 

Kamilla Langeland, Full Moon by the Oaks, 2020, Cyanotype exposed by moonlight on cotton and linen canvas. Foto: MELK

Et magisk lys

Installasjonen er nydelig plassert foran triptykonet Full Moon by the Oaks (2020). Triptykonet oppleves nærmest som en luftspeiling, som om himmelen ligger for langt nede på bakken i forhold til treet. Full Moon by the Oaks er en cyanotyp – også kjent som sunprint, som er en fotografisk utskriftsprosess hvor eksponeringen skjer ved hjelp av sollyset og fremkallingen i vann uten kjemikalier. Dette resulterer i et cyan-blå print, slik som dette tryptikonet som for meg fremstiller nattehimmelen. Verket får også en magisk dimensjon, når en leser at Langeland har valgt å eksponere cyanotypen med det okkulte månelyset istedenfor sollyset. 

Der ordene kommer til kort

Jeg applauderer at Langeland fortsetter å lage triptykoner og er dypt fascinert av hennes arbeid med temaer som fruktbarhet og forgjengelighet. Beskrivelsene mine matcher på langt nær opplevelsen man får av de utstilte verkene, rammet inn av analoge fotografier. Gå selv og oppdag dette moderne ritualet rundt fremkalling av bilder for hånd i regnvann med merker etter grus og sand. 

meeramkaur@gmail.com 

Stikkord