fbpx Sammenstillingen er en gåte

Sammenstillingen er en gåte

Schmidt og Heier: Med performancen «Fabrikklivet er en gåte» forsøker Schmidt og Heier å skape en bro mellom to ulike kunstneriske tradisjoner. © Marianne Heier/BONO 2020. Foto: Bjørn Kamfjord
To svært interessante prosjekter som ville kommet bedre til sin rett hver for seg.

Marianne Heier/Franz P. Schmidt: AKTIV MATERIE
Sandefjord kunstforening
Frem til 4. oktober 2020

«Når alt er over vil det bare være glitter igjen. Det kommer til å dekke jordens overflate, legge seg over alle ting, fylle groper og hulrom. Tellus blir en kjempestor diskokule...» Slik innledes Marianne Heiers performance «O» fra 2017 som vises i utstillingen «AKTIV MATERIE» i Sandefjord Kunstforening. Her er Heiers arbeider presentert side om side med verk av kunsthåndverkeren og tekstilkunstneren Franz P. Schmidt. 

Umake par 

Og jeg tenker umiddelbart at dette er en underlig sammenstilling. Hva i all verden kan være forbindelsen mellom Marianne Heiers høyrøstede sosiale og politiske prosjekter og Franz Schmidts stillferdige utforskning av drakt- og tekstilhistorien? Med performancen «Fabrikklivet er en gåte» forsøker de imidlertid å slå en bro mellom to svært ulike kunstneriske tradisjoner: Iført uniformliknende kostymer, skaper de en stilisert dialog, basert på utdrag fra dagbøkene til veveren Malli Berge. Performancen som ble fremført i forbindelse med åpningen, kan oppleves igjen på siste utstillingsdag, søndag 4.10.

Schmidt: Fra utstillingen. Brytningen mellom gamle håndverkstradisjoner og nye trender står sentralt hos Schmidt. © Marianne Heier/ BONO 2020. Foto: Thomas Tveter Åpen konfigurasjonsalternativer

Gamle håndverkstradisjoner og nye trender

Franz P. Schmidt har i en årrekke fordypet seg i den norske ullindustriens lange tradisjoner. Hans verk speiler en dyp interesse for historie og materiell kultur. I utstillingen vises et omfattende installasjonsverk, der fotografier tatt av Fin Serck-Hanssen i samarbeid med kunstneren selv, gir oss et bilde av De Forenede Ullvarefabrikker på Ålgård. Schmidt har også rekonstruert hele produksjonskretsløpet fra Sjølingstad Uldvarefabrik i Mandal, gjenskapt stoffer fra 1930- og 40-tallet, og latt motedesignere skape klær av disse. Både fotografier, klesplagg, men også elementer fra verkstedproduksjonen er vist i utstillingen, og gir oss et rikt innblikk i historien og produksjonsprosessene. 

Gjennom grundige arkivundersøkelser dyrker Schmidt en mer helhetlig tanke rundt produksjon av klær, og et økologisk perspektiv som for lengst har gått tapt med moteindustrien i dag. Han er opptatt av både den immaterielle og den materielle kulturarven. Og her er klær spesielt interessant, for klesplagg bærer på fortellinger og erindringer. Gjennom klær kan vi eksponere oss eller forsvinne i mengden: denne brytningen, men også spenningen mellom gamle håndverkstradisjoner og nye trender, står sentralt hos Schmidt.

Heier: The Rake´s Progress II: Heier i rokokko krinoline. Sammen med sin datter folder Heier  ut sin italienske svigermors biografi, og fletter den sammen med personlige minner samt refleksjoner omkring europeisk historie. © Marianne Heier/BONO 2020. Foto: Marco Vaglieri Åpen konfigurasjonsalternativer

Performancebasert

Marianne Heiers prosjekt er gjennomgående mer performancebasert. I utstillingen presenteres både eldre, filmede prosjekter, men også verk som hun fremfører på nytt, som ”The Rake´s Progress II” som kunne oppleves i kunstforeningen på lørdag. Kledd i en spektakulær, forgylt engledrakt, sammen med sin 12 år gamle datter, hvitkledd og vakker og med et maskeaktig gullansikt, folder Heier her ut sin italienske svigermors biografi, og fletter den sammen med personlige minner og refleksjoner omkring europeisk historie. Teksten fremfører hun tidvis rytmisk og teatralsk i dialog med datteren, og delvis ganske prosaisk, som en alminnelig foredragsholder.

Men utstillingen favner også det flunkende nye verket «Note to a script». På 14 gensere har Heier trykket korte sitater og utsagn, som sammen kan utgjøre hovedstrukturen i en tekst. Heier inviterer publikum til å ta på seg en genser og la seg fotografere. Fotografiene skrives ut og skal danne et nytt prosjekt som blir til gjennom utstillingsperioden. 

Heier: I verket «O» utforsker Marianne Heier myter knyttet til kvinnelighet – det irrasjonelle og gåtefulle, myren som bildet på et farlig, dyp, det dyriske som koblet til den uforutsigbare kvinnenaturen, som en motsats til den rasjonelle maskuliniteten.  Foto: Kristine Jacobsen

Et utvilsomt høydepunkt

Et utvilsomt høydepunkt i utstillingen er prosjektet «O». En performance Heier skapte i forbindelse med Kitty Kielland-utstillingen i Stavanger Kunstmuseum i 2017. Her danser kvinner i rød latex i en haug av gamle pelskåper. Som en rest av det opprinnelige prosjektet ligger alle pelsene på gulvet som et landskap i forråtnelse, en stinkende myr. I dette verket utforsker Marianne Heier myter knyttet til kvinnelighet; det irrasjonelle og gåtefulle. Hun bruker myren som bildet på et farlig dyp, det dyriske som kobles til den uforutsigbare kvinnenaturen, som en motsats til den rasjonelle maskuliniteten. Pelsen er interessant fordi vi dels forbinder den med kvinnelig sensualitet, luksus og glamour, samtidig som den bærer erindringen om det dyret den en gang var en del av, og minner oss om det groteske i denne konvensjonen; at vi pynter oss med døde dyr. 

Vil ulike ting

I møte med verket må jeg enda en gang stusse over sammenstillingen. Dette prosjektet, som kan sees som en kritikk av vårt instrumentelle forhold til dyrene, kollidere for meg litt med Schmidts hyllest til ullindustrien, som bare er en litt mindre grotesk side av samme sak. Selv om jeg ser at de begge to nærer en dyp felles interesse for hva det betyr å arbeide, og på hver sin måte fremfører en kritikk av status quo, så opplever jeg det nok som to kunstprosjekter som utforsker svært ulike ting, og vil ulike steder, og som kanskje begge hver især ville kommet bedre til sin rett hver for seg. 

monapbjerke@gmail.com

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.