Sanselig og elementært i stedet for provoserende

Forrige lørdag åpnet Statens 133. kunstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Høstutstillingen er en kunstnerjuryert gruppeutstilling basert på fri innsendelse, som viser arbeider produsert de siste to årene. Ut fra de gitte rammene innebærer utstillingen en gyllen mulighet til å oppleve det nyeste innenfor samtidskunsten, med all den begeistring og/eller forferdelse det kan bringe med seg. Den politiske og sosiale provokasjonen uteblir imidlertid i årets utstilling; det er heller verkenes nyskapende bruk av materialer og teknikker som overrasker betrakteren. 

Separate sfærer 

De ulike utstillingsrommene skaper separate sfærer, hvor betrakteren trer inn i stadig nye stemninger. I underetasjen finner vi mer konseptuelle verk, knyttet til tema som illusjon og historieskriving. Her finner vi, blant annet, en installasjon som ved første øyekast ser ut som en stor pose med søppel. Går man nærmere, oppdager man at søppelet er håndlagde skulpturer. Verket trekker linjer til en stadig pågående debatt rundt hva som lar seg sortere innunder begrepet ‘kunst’.

Overetasjen domineres derimot av verker som heller mot det formutforskende, med sine sanselige kvaliteter og fokus på perspektiv. Verkene retter fokus mot det elementære, som former, farger og materialitet. Utstillingen synes også å ha et gjennomgående fokus på teknikk. Vi finner flere fotorealistiske verker, herunder oljemalerier og tekstilarbeider.

Fokus på det elementære gjennom ulike uttrykksformer 

I Høstutstillingen 2020 møter vi verk med eksperimenterende medier, deriblant UV-print på akrylglass, veggtavler limt på finérplate, og silketrykk på hjortehud. Men publikum eksponeres også for mer beskjedne, tradisjonelle kunstuttrykk, som gråblyant på papir, kulltegninger og olje på lerret. Særlig finner vi en del tekstiler, broderi og billedvev – medier som ofte kombinerer den maleriske streken med materialitet og taktilitet. 

Et av verkene som utforsker dette med perspektiv, teknikk og materialitet på brilliant vis, er Anne Stabells (f. 1958) Sommerskog (2018). På kloss hold fremstår hennes transparente billedvev som en snøstorm av gylne tråder og hvite flekker. Beveger man seg derimot noen meter fra veggen, ser man motivet som en varm, lysende skog. Slike tekniske løsninger, med fokus på materialets optiske kvaliteter, oppleves for meg som nyskapende og utvidende. 

Fyldig og dynamisk 

Noe av Høstutstillingens hensikt er å vise samtidskunst i et fritt rom, der kontroversielle arbeider får plass til å provosere og sjokkere. Det er overraskende lite provokasjon i årets Høstutstilling. Noen verk i utstillingen er imidlertid supplert med mer inngående forklaringer, fordi de bygger på en historisitet og har en tydeligere kontekst knyttet til seg. 

Det er heller enkeltverkenes unike bruk av materialer og teknikker som sørger for et uventet kunstmøte, og som vekker begeistring hos betrakteren. Ved gode kuratoriske løsninger, og enkeltstående verk som gir dype inntrykk, oppleves Høstutstillingen som fyldig og dynamisk, med små glimt av konseptuell dybde.