Fra et ekspresjonistisk utgangspunkt til lek med geometri

Gunnar S. Gundersen. En banebrytende modernist
Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand 
Står til 24. januar 2021

Utstillingen innleder med at vi møter den unge Gundersen som søker seg mot en personlig form ved å utprøve ulike trender i tiden. De første etterkrigsårene er det den ekspresjonistiske enkle formen hos danske malere som Asger Jorn og Carl Henning Pedersen som inspirerer og smelter sammen med impulser fra Paul Klee. Etter hvert er det samtidens franske abstrakte malere som blir springbrettet for hans første selvstendige arbeider. Spesielt fikk møtet med Victor Vasarelys lek med optiske virkemidler fra omkring 1950 betydning. Gundersen begynte å arbeide med store og avgrensede geometriske hovedformer som spilles ut mot små former i dekorativt oppfattede rytmiske forløp. 

Betraktningen som en erkjennelsesprosess

Noen kritikere forbandt dette maleriet med interessen for tidligere tiders dekorative kunst blant modernistiske kunstnere, andre så referanser til gestaltpsykologi eller kritikerne vekslet mellom å fordømme og hylle det endelige brudd med naturimitasjon i kunsten. Maleriet skaper en egen verden av former og farger løsrevet fra referanser til motiver utenfor bildefeltet, alt på premissene av bildet som en todimensjonal kunstform. Rommet oppstår gjennom å sette flate former og farger i spill. Ved å bruke matt plastmaling og å slette ut sporene av penselarbeidet, får overflaten en metallisk virkning med glidende overganger mellom fargetonene. Det er betrakterens opplevelse av kunstnerens organisering av form og farge på flaten som forløser bildet. Det er en kunst som handler om å bli bevisst hva det innebærer å se og forme, og det å se som en erkjennelsesprosess. Dette mer enn at handler om å vise oss en ferdig formulert virkelighet.

Voldsomme følelser kledd i en klar form

Gundersen sto tidlig frem som en ener innenfor den delen av abstrakt norsk kunst, som orienterte seg i retning av et billedspråk, løsrevet fra et umiddelbart forhold til naturmotivene. Utstillingen peker også på at en slik ensidig forståelse av kunstneren, går glipp av hva som utgjør kraftpunktet i hans kunstneriske univers. Det punktet ligger i møtet mellom sterke synserfaringer som antenner voldsomme følelser, formidlet gjennom en klar form. 

Utstillingens høydepunkt er maleriet «Sort Sol», som i fortettet form er et møte mellom sterke og motstridende krefter. «Sort sol» ble i 1967 titulert «komposisjon». Overgangen fra en tittel som peker på hvordan bildet er bygget opp av former som inngår i et rytmisk samspill, til en tittel som skaper assosiasjoner til synet av et himmellegeme, gir oss en pekepinn om noe av det Gundersen selv var opptatt av: spenningen mellom bildets visuelle kvaliteter og et symbolinnhold vi kan knytte til kunstverket gjennom assosiasjoner.

Betrakteren forløser kunstverkets potensial 

Kunstnerens intensjoner, er mindre viktige enn betrakterens opplevelser i møtet med denne kunsten. Bruken av sirkelen i «Sort sol» kan assosieres til både en ren geometrisk form og til et planet, men bildet kan også assosieres til den visuelle opplevelse vi har etter å ha stirret på et lyst punkt og etterbildene som danner seg når vi flytter blikket. På bakgrunn av når bildet ble malt melder romkappløp og interesse for mennesket plass i verdensrommet seg som en relevant kontekst å tolke bildet opp mot. I dag blir naturødeleggelse og eksistensielle kriser rammer for hvordan bildet kan oppleves. Men, vi kan også sette den rene formen og fargen i fokus. Det kan vi gjøre ved å dvele ved hvordan kunstneren med utgangspunkt i sirkelen skaper nye former omkring den, hvordan han tøyer og bøyer formene, skaper spalter mellom hovedformene der hissige farger bryter inn og setter hovedformene i bevegelse. Gjennom å innføre horisontale striper, spalter og bånd, får bildet også en horisontal – vertikal retning som løfter bildets øvre del og slynger formen ut på en reise i verdensrommet. 

På sitt beste skaper Gundersen kunst som aktiverer blikket på en måte der de geometriske formene utgjør en metode for å oppfatte og ordne visuelle signaler i omgivelsene; altså bekrefter vårt behov for å organisere synserfaringer av verden og skaper mening ut av denne erfaringen. Det skjer i hans bilder rett foran øynene på oss gjennom formene og fargens utfoldelse på lerretet - uten å gå en omvei om tydeliggjøring gjennom imitasjon av natur, eller bruk av konvensjonelle symboler. Det er reisen frem til denne erkjennelsen utstillingen tar oss med på.

Gundersen, en ener i sin generasjon

Utstillingen viser bredden og den høye kvaliteten i Gunnar S Gundersens kunstnerskap. Men, den burde fått lov å dominere det litt trange museumsbygget i enda større grad og fått en luftigere montering. Gundersens fremragende grafikk og akvareller, burde også vært med.

Det som gir Gundersens kunst en enestående plass, er den eksplosive spenningen mellom motsetninger. Monteringen av eksempler fra Tangens samling på nonfigurativ nordisk kunst fra 1950 – 60 tallet, blir derfor et antiklimaks. Utvalget fremkaller ikke spenningsforholdet mellom de ulike impulsene i samtiden, som trigget utviklingen av de særegne kvaliteter ved Gundersens innsats. Her hadde det vært på sin plass å trekke frem motsetninger i tidens bildespråk fremfor å understreke likheter.

Øivind Storm Bjerke